Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

Vandrende svende

I ALLE fag var der før i tiden vandrende svende. Disse kom likesom på signal når det var noe over det almindelige å gjøre. Disse karer var som regel ungkarer, som intet blivende sted hadde. Tok livet som det falt seg, sorgløse som andre trekkfugler. De fektet noen øre hvor de kom. Herav gikk kanskje litt til mat, men det aller meste gikk tel brendevin og øl. Gudbevares hvordan de karer drakk. At det var fristelse for en ungdom å komme i sammen med et slikt kobbel av disse landeveiens helter, skal være sikkert, men merkelig nok ble ingen av mine lærekamerater anfektet av disse vaner. I realiteten syntes vi at det var noe subb, som vi holdt oss for gode til at ha meget utendørs selskap med.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde. Fargene er datagenerert.

I boktrykkerfaget var det en hel dryss av disse loffere. At forretringene vilde ha slike i hus, har forundret mig mange ganger. Men ved settemaskinens inngripen blev hele faget forandret, og ingen nye reisende kom isteden. Det var mange morsomme typer av disse «landeveiers riddere», og jeg skal forsøke at skrive litt om et par av dem.

Ole Eriksen Hilmen var er utpreget geselltype. Hårdfør som et skogens dyr. Hva han hadde tålt av utelivet, var nesten utrolig at noe menneske kunne utholde. Han var snild og omgjengelig, hjelpsom i arbeide og kunne bli stående nokså lenge på er plass av gangen. En anden god egenskap var det også ved ham. Lånte han pengen betalte har alltid igjen. Hilmen var fra Gjøvikkanten, og av god, gammel bondeslekt. Hadde for alltid «gjort opp med sin familie», som har selv sa, og fandt sin død i en snedrive på Dovrefjellet.

Han hadde en rekord, idet han hadde vært på Rådstuen (fyllearresten) i samtlige byer fra Trondheim til Halden. Ja, er det ikke mange slag av rekorder? Han er forresten den eneste mann jeg vet som er blitt kastet ut på Drammen politikammer.

En høstaften politibetjent Ole Thoresen hadde vakt, stod jeg der borte og pratet med ham. Opp gikk døra, og er ny konstabel slenger en full mann inn. Det var Ole Eriksen Hilmen. ”Denna fandt jeg på en tram i Nedre Storgate”, sier konstabelen. «Ut me’n», sa Thoreser strengt. Han der vil vi ikke ha. Han er så luset at det formelig drøsser a’n.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0038

Fra setteriet i O. Steens Bogtrykkeri. Mannen foran til høyre på bildet er bokas forfatter, Johan Steenberg. Fotograf ukjent.

Sist han var her, måtte vi ha domning både på vaktstua og i fyllearresten. Ut me’n!» Og konstabelen langet Hilmen ut av dørene.

En annen gang gikk nan i fylla ut for Bragernes kai like overfor broen. Han fikk kravlet seg opp ved Stærset og la på sprang over til De forenede papirfabrikker. Da han kom dit, var han helt overiset. Klærne fikk han omsider av seg. Folkene fant en gammel overalls til ham, og så hang han stasen opp til tørk og kastet seg i vrakhaugen, sov en lur og fortalte sine reiseopplevelser mens hans garderobe ble tørret.

Den siste gang jeg så ham, kom han fra Jæderen. «Det er en fullmektig inne i Oslo som er så lei. 3 ganger blev jeg arrestest på en uke. Da var det forbi», sa han. «Dit vil jeg aldri mer. Sitta der og lave ”flisefat” (sponkurver). Nei, det er ikke noe arbeide for Ole Eriksen Hilmer. Jeg vil dra nordover. Gi meg et par kroner, så får jeg en dram før jeg drar.» Han fikk sitt ønske oppfyldt og drog avsted.

En annen var ”Stiftamtmannen)”. Halvorsen het han, men ingen kjente ham under hans rette navn. Han hadde i sin ungdom vært kontorist hos en stiftamtmann, derfor fikk han den tittel resten av livet. Han var en liten kar med snydeskaft og øyne der passet til en kjempe, så naturen hadde utstyrt ham temmelig ujevnt. Overmåde stille og beskjeden. Intet bråk med ham. Når han drakk, forsvant han sporløst. Som oftest stod han lenge på hvert sted. Det var særlig bybudgetter og fylkesforhandlinger han hadde spesialisert seg på. Når han hadde skrapet sammen noen kroner og pusset opp sin garderobe, gikk han sin vei til pengene var oppbrukt og garderoben var skrumpet inn til det aller nødvendigste.

Han hadde en kjæreste i Tønsberg, og når han var arbeidsløs, tydde han til henne. Som «farendle svend» var han således en av de sjelden heldige. Vi unge tenkte av og til på hvordan en sådan kjæreste så ut. Ergang sa han til meg:

«Hvis De skulle få bruk for mig, så er er dette adressen hennes. Dit kan De skrive, så skal jeg komme straks.»

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0040

Fra Øvre Bragernes Torg. Legg merke til hestekjøretøyet og kvinnenes lange kjpler. Til venstre: Den gamle «Rådstua». Fotograf ukjent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *