Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Vann og brød

Det siste monument som vår lille by hadde reist under verdenskrigen er i disse dager rasert.

Jeg sikter til det praktfulle byggverk som avsluttet den allerede ved erhvervelsen avlegse pumpeinnretning som skulde gi oss vann fra Lilleelvens overflod.

Hvem det var som hadde undfanget ideen til den geniale innretning er en hemmelighet, og hvem som tilslutt seiret i arkitektkonkurransen er aldri kommet til offentlighetens kunnskap.

Borgerne overså helt den estetiske side av saken, og tenkte bare på den materielle, på vann.

Eller var måskje arkitektens genialitet så fremherskende, og hans valg av stil og materiale så lykkelig, og falt så glimrende og selvfølgelig inn i miljøet der nede ved vårt lille Ganges, at enhver sur kritikk måtte forstumme?

Palatset var jo opført av herlige rubord med vannkant, hist og her med rester av bark på, og med en dristig og svak hellende tak-konstruksjon, symboliserende elvens gang mot havet — i motsatt retning!

Men vi kan prise oss lykkelige som ikke lenger synes å behøve å drikke av denne kilde.

Og Lilleelven — Sagælva — er igjen ført tilbake til hvad den var for lenge, lenge siden, når unntas et lite pumpeverk som fører vann til potetmelfabrikken.

Men der hvor den raserte pumpestasjon kneiset, der lå i mine guttedager en annen kommunal anstalt, bestemt til skylleplass for vask.

For på den tid var det ikke mange som hadde «spring» i huset; og brønnvannet var hårdt til både erter og vask, og derfor fant man det formålstjenlig — især på Langestrand — å sette baljen på trullebårret og dra til Knappenålsbekken om sommeren, og til Sagælva om vinteren og i de mørke kveldene.

Det var derfor ikke noe uvant syn at dér tok en butikkjomfru sin tørn ved skyllebenken — efter butikktid — for å spare sin mor, og at en ung, herremann vraltet avsted med trulleboret til Knappenålsbekken, eller skrei på slodda nedover til Ælva, med fullstappet bal av dampende tøi.

*****

Omtrent alle hus på Langestrand hadde brønn. Men til overflod stod under kommunal forvaltning — iallfall på Langestrand — også en brønn ved gatekrysset i bydelens nedre strøk.

Og byens fedre var da også så skarpsindige og skal vi si egoistiske, at de syntes det var rimelig og forsvarlig å markere dette med å gi en av gatene i strøket navnet Brøndgaden.

Brønnen er begravet, men den lille hyggelige gaten med de små velstelte hus lever, og vil leve.

Noen få hus hadde pumpe i kjøkkenet for tilførsel av brønnvannet, men de blev jo i sin tid fortrengt av springene, med vann fra Kleiver, og jordene der omkring. Vannet var av en gyllen type, med fyldig, men ubestemmelig smak og en utpreget lukt av myr og ellers.

Men når badegjestene kom, så spanderte byen ursbakk.

Det kunde jo hende at man blev overrasket med ursbakk en og annen dag ellers i året også, og da sa man gjerne i litt ondskapsfull spøk, at nå vaskærr’i hos — —. Ja.

Jeg må nevne iallfall ett av byens spring, som myndighetene hadde plasert ved et gatekryss her på Langestrand, til innbyggernes nytte og husvalelse, men som blev guttane til fristelse og ulovlig bruk.

Til dette springet var der avtagbar nøkkel, som blev laget i flere eksemplarer og enkeltvis overrakt dem som ønsket den til bruk og opbevaring.

Men nu vilde tilfellet at det ikke var etablert noe samarbeide mellom den som hadde smidd springnøkkelen og den som hadde konstruert låsen til — brøvogna.

Dennes låsanordning var av såre enkel konstruksjon: en krampe, inne i vognen, en hasp og en firkantet tapp i nøkkelhullet. Og denne tappen passet akkurat til det firkantede hullet i springnøkkelen. Det hadde en gutt finni ut; og det hendte dessverre, at mens brømannen om kvelden tellet bestillingen op i flisefatet, smelte igjen lokket, og anså restbeholdningen vel forvart mens han var inne hos kundene med stompane, — det hendte at guttane gjorde bruk av den urettmessig tilegnede springnøkkel, og forsynte sig med et par nevær hvettebrø eller ei vørtekake fra den liflig duftende vogn.

Nu er det jo så at denslags foreeteelser helst ikke burde tas med i en skildring som denne, men det er et spørsmål om ikke også litt skygge må falle over noen av barndomstidens forøvrig solrike billeder, for ellers vilde de ikke være helt overensstemmende med virkeligheten.

Og vi skal ikke dømme datidens guttær for strengt, men anse dem på mildeste måte. Vel skal vi ikke på noen måte forsvare handlingen, men vi skal betenke at fristelsen var sterk, at lommepenger ikke vanket i hver gård, og at nu-tidens rikelige adgang til slikkerier og adspredeiser, dengang var begrenset til en grad som nutidens gutt har vanskelig for å sette sig inn i.

Vi får iallfall håpe at guttane har angret disse sine uregelmessigheter, at brømannen har fått sin chefs decharge og at bakeren har dekket denne forretning på sin gevinst-og tapskonto med et tilgivelsens pennestrøk.