Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Våpen i fjellet under krigen

Intervjuobjekt:    
Nils Reiten (1917)

Intervjuer:
NN

Singsås skole

Jeg fikk beskjed fra Bernt Hovstad om å ta en tur innpå Storlihøydene for å treffe to karer som hadde våpenlager. Møtestedet var Haftorslia bak Storlifiellet. For at det ikke skulle vekke oppsikt, dro vi bare i vei to stykker, jeg og min bror, Per. Heime sa vi at vi ville ta en tur til Storlivollen for å se om alt var i orden der før vinteren kom. Vi kom til Haftorslia og traff to karer der. Kodeord var spørsmålet: «Er det Johan?» Det var i orden. Så lenge krigen varte, brukte vi navnet «Johan.» Det riktige navnet var løytnant Reidar Kvaal. Kameraten hans var sersjant Langholen, heimehørende i Østerdalen. I etterkrigstida gjorde Reidar Kvaal en utmerket militær karriere. Han steg i gradene til general og var en periode forsvarssjef for Norge.

Kvaal og Langholen hadde vært i England og fått militær opplæring der. Spesielt hadde de fått øvelse med sikte på å operere bak fiendens linjer og utføre sprenging og sabotasje på motpartens transportlinjer. De var med på å sprenge Rørosbanen natten til 31. desember 1944. Vi fikk se våpenlager. Der lå rifler, maskingevær, pistoler, handgranater og dessuten ammunisjon til våpna. På denne første turen gikk vi med tre bører fram til ei høyløe i Sevaiøyene. Det viste seg etter hvert at det ble mange tunge bører, og vi la planer om å kjøre innover med hest for å få det unnagjort før vinteren kom. En slik tur var tilrettelagt og kamuflert som tur til Storlia for å kjøre fram ved der. Men hindringer kom i veien, så turen ble aldri utført. Resultatet ble som kjent at tyskerne overtok og ordnet transporten.

«Johan» (Reidar Kvaal) oppsøkte meg heime i Brenna. Alt måtte holdes hemmelig. Han fulgte med innomhus. Etter mange uker med opphold i marka så han ikke særlig velkledd ut. Jeg ba Anne lage et måltid mat til oss. Hun gjorde det med noe motvilje. Til dekning for mannen sa jeg at han var på tur oppover dalen til Røros-bygdene og at han ikke kunne bruke verken vei eller jernbane. For senere kontakt avtalte vi et signal. Ei steinvåg lå skrå over ei steinrøyse. Ble våga lagt skrå andre veien, så var karene i skogen like i nærheten.

For oss i grenda ble det ikke mer kontakt før i maidagene 1945. Da ble våga flyttet, og Kvaal og Langholen satt nokså åpenlyst på steinrøysa. Per tok kontakt. Det ble ikke planlagt noe. Alle tegn gikk ut på at krigen ville være slutt når som helst. Og det stemte godt, for krigen sluttet 8. mai 1945.

Våpna som var igjen i marka, ble frakta til bygda, og heimefrontfolka fikk våpen og opprettet vaktposter. På Osøybrua ble trafikken kontrollert. Vaktholdet varte ei stund utover våren, inntil norske og engelske militære fikk plassert tyskerne i krigsfangeleirer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *