Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Vår barndoms kirke…

En og annen søndag når man forlater, kirkehuset kan man se et skjønt syn: Utenfor døren og bortover mot porten står en dobbelt rekke av vakre, søndagsklædte barn, som skal til barnegudstjeneste. De er blide og høflige. De fleste kjenner man ikke, men barna hilser likesom så kjent på en, og deres åsyn åpenbarer hvad de ikke sier med ord:

«Nu skal vi inn!»

Og vi eldre får visselig et sterkt inntrykk av at vi dog er i slekt med dem. De er den unge, Langestrands menighet, den som skal komme…

For sån en femti år siden vilde man ikke ha kunnet se noget lignende. Ikke så å forstå at barnenes åndelige pleie da blev forsømt – vi hadde jo sterkt besøkte søndagsskoler – men barnegudstjenester i selve kirken var det – såvidt jeg vet – ikke.

Derimot var det jo ikke sjelden at barn var tilstede ved ,den almindelige gudstjeneste. Enten ifølge med mor og far eller eldre søsken, eller alene. Nogen var måskje blitt tilholdt hjemmefra å gå i kirken, andre gikk av egen drift, nogen efter sedvane, som heller ikke er å forakte.

Når jeg nu besøker kirken, går jeg av og til op på «koret». Jeg blir barn igjen for en kort stund. Jeg setter mig på den samme plassen jeg alltid satt: på første benk, i hjørnet nærmest orgelet, ved siden av gamle møllær Horn. Og det hender at jeg nu som dengang kan finne på å klemme luen min opp mellem galleriveggen og den jernstangen som er satt der til avstivning av brystværnet.

I de aller første barneårene kunde en vel neppe fatte og tilegne sig så meget av det gode som blev forkynt, men det tør dog være dem som kan erindre en og annen setning, en sannhet, som først senere har fått gjøre den gjerning til hvilken den var sendt ut.

Det må tilgives et barn at det ikke helt kunde følge med prekenen, som jo var og måtte være avpasset for voksne mennesker. Det er derfor å befrykte at vår interesse var delt mellem det å se på prestens skrud, organistens manual og pedal, belgtrekkerens hjul og Mortensens anstrengelser med lysene. Tillike – men kanskje mere individuelt – var våre tanker rettet mot det øieblikk da presten skulde bestige prekestolen.

Nu skulde man tro at dette siste vel måtte være en såre enkel handling. Vi syntes ikke det -. Men her trenges måskje en forklaring:

Langestrands kirkes interiør — og delvis dens inventar — var helt anderledes dengang. Spesielt var prekestolen en annen, og den var anderledes plasert. Der var ingen altertavle — maleri — men innenfor alterveggen og nær sakristiveggen var der reist en høi pyramideformet trevegg, som ved hjelp av malermesterens kost var bragt til å illudere at den var opført av kostelige marmorblokker. Ved toppen av denne pyramide, og i høide med galleriene, hang prekestolen, den med den forgylte grankonglen — eller var det vindrueklase? — under. Bak prekestolen så man en ekemalet dør. Det var visselig ikke få trinn i den trapp som bak pyramiden førte op til prekestolen. Det vil efter dette formodentlig forståes, at det var vanskelig for et vitebe-gjærlig barn å unngå å være optatt av å se på og erfare når og at døren til prekestolen åpnedes, og presten stige inn.

Kirkens interiør er nu, som før sagt, ganske anderledes. Det blev i sin tid i høi grad forbedret og forskjønnet, på kammerherrens initiativ, og ved hans generøse gave.

Men tidens tann, som ikke kjenner barmhjertighet, hadde dessverre også gnaget på kirkehuset, utvendig og innvendig.

Men så for noen år siden blev det håp til virkelighet at den tid var inne da bygningen kunde få den nødvendige oppusning. Det blev funnet verdige og vakre farver og former, og de gamle tavler er blitt hengende uforandret, altså med de farver og det utstyr de før hadde. For det er rart med det: på nettop disse kirkens stumme og dog talende tjenere har våre fedres blikke hvilet, til dem har de søkt for å finne veiledning og orientering til si n gudstjeneste. Og strengt tatt er rammene stilige! De gir sig ikke ut for å være annet og mer enn hvad de er. Og sort og hvitt står nu engang godt sammen.

Ja, se dette var spredte trekk og betraktninger av måskje uvesentlig art.

Måtte det bli så for oss alle, at vi slår krets om vår barndoms kirke! Vi og vårt hus.

Måtte vi smykke den. Bokstavelig, symbolsk og i samdrektighet!

Den gav oss dog så meget. Den vil fremdeles gi: Til den gamle, som er trett og søker hvile. Til den unge, som trenger en sann og usvikelig rettledning for ikke å fare vill på sin vanskelige livsvei. Til det 1ille barn, hvem Guds rike hører til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *