Kilde:
Viser og vers fra Verran
Klikk her for å lese ”Forordet”.
Utgitt i forbindelse med ”Utflytterstevnet” juni 2002
Trykt hos Designtrykk AS
7738 Steinkjer

Vår og kjærlighet

AV OLAF UTVIK

Hain Kristian va fjøskar hos bo'n på Oppigård,
va dugle i sitt arbe, og nyss fyllt tredve år.
Og bonden sjøl heit Ola og kona heitte Gro;
Og det va vår i lufta med landsens fred og ro.

Refr:
Vår og Kjærlighet, vil som alle vet,
gå hånd i hånd og vare i tid og evighet.

Det hendte sæ ein laudag hain Ola va i by'n,
og sola skein på himlen og lerka sang i sky'n.
Da laudagsroa rådde med både folk og fe,
på fanget hos'n Kristian hu Gro ha sli sæ ned.

Refr:
Vår og Kjærlighet, vil som alle vet,
gå hånd i hånd og vare i tid og evighet.

Da hendte det som ikke ei sådan stoin bør skje,
han Ola heilt uventa frå by'n ha dratt av sted,
no stod hain der i døra – men brått han vendte om,
hu Gro vart helt om øra og'n Kristian følt sæ dom.

Refr:
Vår og Kjærlighet, vil som alle vet,
gå hånd i hånd og vare i tid og evighet.

Om syndagsmårrån tile va'n Kristian reiseklar,
han ana resultatet, men tok det som ein kar.
Da møtt'n bo'n i tråppa som flira lurt og sa:
"Du har vel ikke tenkt på å reise herifra."

Refr:
Vår og Kjærlighet, vil som alle vet,
gå hånd i hånd og vare i tid og evighet.

Æ skjønne godt du synes at det som hendt' i går,
det må itj skje fer ofte, derfor æ foreslår.
Hvis ikke vi to klare hu Gro så går det an
å averter i bla'e ætti en treddimann.

Refr:
Vår og Kjærlighet, vil som alle vet,
gå hånd i hånd og vare i tid og evighet.