Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Vårbrudd

Sannelig har denne vinteren ikke ligget noget efter for sine forgjengere hvad sne og is angår. Den gir heller ikke stort efter i utholdenhet.

Vi er jo snart ferdig med mars, og begynner å lenges mot april og våren, men enda har solen svare strev med, å bløtgjøre den stivsinnede herre.

Men mildheten er en egenskap som seirer tilslutt…

Lys og varme gjør vinterens stålhårde panser omsider bløtt som voks, og litt efter litt må den hvite kjempe strekke våpen, og forlate valplassen…

*****

Når jeg går oppover Langestrand i middagstiden, ser jeg hele veilegemet som en samling småelver, som søker å forene sig i den egentlige avløpskanal langs fortaugene, men kanalen er, allerede sterkt engasjert og kan ikke gi plass for alle flyktningene, hvorfor disse må søke nye veier, — mot utslettelsen og forglemmelsen.

Slik har det vel gjentatt sig år for år, så lenge vinter og vår har kjempet om herredømmet.

Selv om det kan føles vemmelig, og være til megen ulempe for både fredelige vandrere og statelige befordingsmidler, så tror jeg ikke at man egentlig ønsker det anderledes.

Det kan nemlig være noget forfriskende også ved et brudd, især hvor det er en påviselig overgang fra noget trist og koldt til noget som er lyst og mildt, og som lover liv og varme.

Jeg vet ikke om det i virkeligheten er slik, eller om det bare er ens erindring som spiller en et puss: men var ikke overgangen fra vinter til vår sterkere før i tiden? Var det ikke større og mer avgjørende vårbrudd efter en lang og snefull vinter?

Når jeg ser disse småbekkene frekt suse nedover gaten i slett selskap med avfall fra hest og bil, eller de lusker nedover fordektig under de skitne rester av vinterpanseret, så kommer jeg iallfall til det resultat at det var visst andre greier før!

Vi hadde da på Langestrand en ordentlig bekk! Den gikk ned Møllærn og bortover Nedre Tvæ rgade, dukket under Søromens og Kirkegadens profil, men fortsatte så sin Vandring åpenlyst ned Bekkestrædet og Bekkegaden til Stranda, der den forsvant i fjorden.

Dens leie var stellet og meget dypt — for en gutt iallfal — og vannføringen var ved vår og høst nyttig for guttanes mange gjøremål. Mang et selvlaget skib fikk der sin dåp, for så til store drømme å fare til fremmede kyster — både til Kallefonien og Bonneseiris…

Men det hendte jo også at en og annen skute tok grunnen, og led både havari og totalt forlis…

Ved sommerstid var bekken omtrent uttørret, iallfall var det ikke mer vann enn at guttane kunde gå tørbent hele bekkeleiet langs.

En lummer sommerkveld hadde forresten en av byens originaler, en innflytter, funnet bekkefaret så innbydende at han hadde valgt det til slumreplass for sin mødige kropp.

Omsider fornam han i sin dvaletilstand en svak lyd av de omståendes mishag med hans adferd, og følte vel også at leiet var vel hårdt til seng å være, for det fortelles, at han i halvsøvne rikket litt på sig, — ledsaget med en elegant håndbevegelse — lot falle disse bevingede ord til den han drømte om: «Du har ingenting at si, du får dine penge til enhver tid».

For mange år siden blev bekken lukket.

Jeg husker så levende Kalle Svensson med hjelpere, som drev mineborene inn i de svære steinene og sprengte dem til dekke og hvorledes de med spettet — å hå! — lett på’n litt — å hå! — heisande fram — å hå! — lett på’n litt —å hå! — — lirket hellene på plass, og dermed skjulte bekken for vårt blikk.

Men det er liv i den fremdeles!

Er du oppmerksom, og lytter, så kan du høre den småler der den farer under gatelegemet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *