Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

 

Våre vingede venner

 

Jeg skal ikke forsøke på å gå kompetente fugleforskere i næringen, men jeg har lyst til å feste opmerksomheten på bare nogen ganske få av våre venner blandt fuglenes skare.

La mig da begynne med — spurven, den livlige og koselige proletaren, som vi dessverre ikke akter overvettes høit, men som vi dog alle elsker — gråsken!

Zola har kalt spurven «de vingede gategutter»; ikke som floget skjellsord, men kun for å betegne at det er fra gaten vi kjenner den best.

Har du lagt merke til – eller er det bare jeg som innbiller mig det — at det er blitt så tynt i spurvenes rekker i det siste.

Den kan ikke ha reist utenlands, for det har den ikke råd til, og dertil er den for hjemmekjær — eller for makelig.

Vi ser nok både en og to av dem, og to og tre også, ja enkelte ganger ser vi likefrem tegn til et helt lite opløp!

Men hvor er den skrålende masse som vi har vært vant til å se langs gater og streder, året rundt?

Er spurven blitt kjed av bykulturen og har søkt tilbake, til skog og mark av ideelle grunner, eller har den av rent materialistiske hensyn måttet se sig om efter et rikeligere utkomme enn det en by i våre dager kan gi den?

En grunn for dens forsvinnen må det være!

Det skulde vel aldri være den, at kommunikasjonene har antatt en ny karakter i gater og veier — kort sagt: bilen kontra hesten — hvem vet?
Jeg savner især en spurv i det siste, en liten raring, en gulgrå tussil som pleide å vanke nede ved saggårdene. Den var nesten for kanari å regne.

*****

Det forekommer mig at vi tidligere hadde mer tid til å gi akt på fuglene.

Jovisst hilser vi stæren velkommen, og linerlen! Det er jo våren, det. Og når sommeren går over landet lytter vi med velbehag til lerken, der den stiger og faller under blå himmel, mens luften dirrer av dens vidunderlige triller. Men alle de andre?

Jeg kan ikke tro at sisiken helt har forlatt oss, og årsaken skulde være den at de gamle har advart sin efter-slekt mot de lumske limpinnene på lokkefuglenes bur…

Men sikkert er det at det kun er den opmerksomme vandringsmann som kan opdage den, her og der i orebuskene i omegnen.

Stillissen vimser måskje ennu omkrng i borrekrattene; men det er helst skjønnere som kan få øie på den, og sende den et gjenkjennende smil.

Og sidensvansen da! Den som pleide å slå sig jublende ned i havens tjørnehekk? — Den har ikke vært her siden verdenskrigen, betrodde en fuglevenn mig.

Ialfall er den så sjelden, denne fagre fuglen, at den kom i avisen her en dag som notabel reisende.

*****

Det skal bli streng vinter iår, sier meteorologene. Og da blir her vel megen sne, kan jeg tenke.

Men da har jeg det håp at jeg en morgen får se den velklædde, stillfarende dompapp, snevinterens praktfulle ridder!

Dens blodrøde bryst skal gløde mot den kolde sne, og dens perlemors kappe skal flagre over den ensformige hvite flate. Med bløte fløitetoner skal den farende sanger forjage følelsen av en vinters gru, og gi mig håp om en kommende sommer, med sol og varme, og med blomsters flor i mark og eng…

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *