Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Varg og gaupe tar sauer

Fortalt av Anne Evjen — Nedskrevet av M. EMSTAD

 

Det var på Flønessetra austi Varghaugene sommeren 1912. Anne var budeie, Oline og P. Kr. G. var gjetere. De hadde 26 naut, 36 geiter og 40 sauer. Til mjølka hadde de 22 mjølkebunker av tre.

En dag kom en sau bort, og de hadde mistanke om at udyr hadde vært på ferde. Dette spurtes i bygda, og P. Nordby med revolver, og Herman og Martin med hagler drog østover til setra, men noe tegn til rovdyr var ikke å se.

Ei tid etter kom alle sauene bort. De lette etter dem, og en dag så en av gjeterne 8 stk. som sprang og var så sky at han ikke fikk dem til vollen. En morgen vakna Anne ved å høre saubjølla. Et såret lam lå på setervollen, og litte om litt kom sauene til rette unntatt 5 stk. Sauene så ut til å være sprengt, og de hadde vel senere for det meste ligget i ro for å samle krefter.

Den 17-årige budeie sprang så 10 km nordover kjølene, vadet Sona og kom til Sundal gård. Herfra telefonerte hun hjem og traff broren Herman, som lovte å komme til setra.

Den dagen Anne ringte, hadde Oline sett 6 gauper usti Kjeldstaddalen. Hun ville ikke gjete mer der. Dagen etter så hun igjen et dyr, men det lignet ikke gaupene, sa hun. Hun hadde også sett et dyr skvette opp midt inne i sauhopen og hoppe over Storværen, da Anne kauket til sauene borti lia.

Den dagen kom Herman og drengen P. O. til setra med kløvhest. De hadde også med krager, og dagen etter dro de på jakt østover mot Skarvene. På noen myrer sør for østre Tversona fikk P. O. se et dyr som kom springende med noe tungt i kjeften. Dyret ble var ham, men det så ikke Herman med krageren. Dyret la ned børa for å skifte tak. Da smalt det fra Herman. Vargen rullet om på ryggen og ble liggende og sprike med bena i været og med et stykke saukjøtt i kjeften. Skottet hadde gått gjennom hodet. Holdet var vel på lag 150 m.

Karene drog og bar den 37 kg tunge vargen til setra. Den ble så puttet i en sekk og lagt oppimellom kløva. Det ble ekstra tungt til hesten da de drog hjem. Vargen ville ikke ligge rolig, og Anne som var med et stykke på vei, skar hol på sekken, fikk labbene ut og tok sitt halstørkle, som hun trevlet opp til snøre og surret labbene til meisen.

På Langåsen skifta de til vogn, og på turen gjennom bygda måtte vargen ut av sekken mange ganger for å vises fram. Skinnet var verdiløst, og heller ikke ble det noen skottpenger å få til Herman.

Varghodet ble lagt ned i en maurtue for å få tennene rene, men uheldigvis kom reven og tok halvdelen av skallen. Av de store hoggtennene i overkjeven fikk Anne og Oline hver sin «elfenbens-nål», som de har i behold den dag i dag som et minne.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *