Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Ved den Gamle Kongevei i Meldal

Tore Hove, han onkel Ola og søster Magnhild

Tore_Hove

Tore Hove.
Fotograf ukjent.

Han Tore Hove var såkalt heimdokter. Det var særlig «støngen», eller lungebetennelse han var mester for. Når noen fikk lungebetennelse så tok det jamnast ei vending enten til det verre eller til det bedre i sjuende eller åttende døgnet. Men det var mange som døde av denne sjukdommen i gammel tid. Det gjaldt å «vend-att» sjukdommen før den kom så langt

Kva medisin Tore brukte, vet jeg ikke helt sikkert. Men at han brukte høy-frøgraut, det fortalte ho bessmor. De raska sammen høyfrø på fjøskjel-len og koka i ei gryte sammen med grovt rugmjøl. Denne grauten vart lagt på en klut og innpakka i klær, og lagt over bringa på den sjuke, så varm som den sjuke «belt» på det. Det vart også varma stein og lagt i senga, og så mye feller og sengeklær som det gikk an å ha i senga. Når grauten tok til å bli kald, vart den skifta ut med ny graut. Det var om å få den sjuke så varm og svett som mulig.

Når «støngen» hadde gitt seg, vart grauten utskifta med en ullklut, godt innsmurt med en blanding av sautalg og terpentin. Til drikke brukte de varm ølost eller «mussu», gjerne med noe pepper i. Det vart sagt at det var sjelden noen som døde av «støngen» når berre Tore Hove vart budsendt i rett tid.

Tore var også nysølvsmed og klokkemaker og omgangskolelærer. Han laga fire stugguklokker. Ei heime på garden – Hove, ei på Segard Dombu, ei i Litjstuggu Kvamma, og ei i Litjmoen. Alle sammen går godt den dag i dag, over 100 år etter. Som nysølvsmed var Tore kjent langt ut over bygdasgrenser. Han laga matskeier, søljer, og mange andre vakre ting. Matskeiene hans er stempla T.H.

Om sommeren når været var godt, tok han og flytta verkstedbenken utom veggen og arbeidde der. En dag mens Tore var inn til dugurds, kom det bort to sølvskeier fra verkstedbenken hans. Det vart spekulert mye att og fram på hvor skeiene hadde tatt vegen. Ingen hadde sett hverken fantfølge eller landstrykere. Mistanken gikk til «Kløbbjårn» oppe ved Holtjønna. Det var enkelte der som ikke hadde riktig godt ord på seg. Men det var verre å skaffe bevis.

Så fikk Tore sendt bud til Vis-Knut og skulle treffe han på Oppdal. Vis-Knut var religiøs og for i bygdene som legpredikant. Han Tore reiste til Oppdal og traff Vis-Knut, og fortalte om tyveriet.

«Ja, du mistenker en husmann i nærheten, du, men du tar feil der. Men attmed husa heime står et stort tre med et skjorareir oppi, du kan sjå etter der så finn du skeiene». Oppi skjorareiret fantes skeiene.

Tore og Magnhild hadde to sønner. Jon, født 1844, og Ole, født 1851. Jon gifta seg i 1866 og fikk ei dotter, Magnhild, født 24/5 1867. Det året reiste Jon -i miliæret og der vart han sjuk av nervefeber. Nervefeber var en svært farlig sjukdom på den tida, og det vart heller ingen redning for han Jon. Han døde 18/8 1867. Straks etterpå vart veslejenta, Magnhild, sjuk og døde berre fire måneder gammel. Så vart Ole, som da var 16 år, sjuk, og døde 13/9, ei knapp uke etter vesle Magnhild.

Ingen torde hjelpe på grunn av smittefaren. Ferdafolk kjørte gjennom garden i skarpt trav. Tilslutt kom det ei frå Åshagen i Rennebu til hjelp. Ho hadde vært borti smitten frå før. Det er vanskelig å sette seg inn i kva de måtte gjennomgå de som var att. Den unge enka og foreldra til Jon og Ole. Men her kan det høve å bruke orda hans Ol-Kanelesa i Den Fjerde Nattevakt. «Du lyt igjennom dæ, Gunhild.» Eller et anna ord: «Som dagen er, skal din styrke være».

Et par år etterpå vart enka, Kari, oppattgift med Esten Olsen Syrstadgjerdet. Han var far til Søster Magnhild og Seggarin, eller «hain onkel», som jeg skal skrive om senere.

Han Esten var en smålur og nevenyttig kar. Han drev litt med skreddering, særlig bukser. Omkring 1880-åra vart det brukelig at også kvinnfolk skulle ha bukser under stakken. Før hadde de brukt to eller tre fotside stakker som skulle holde på varmen vinters tid. (Luftputesystem). Men no skulle enkelte ha bukser. Han Esten fikk også i oppdrag å sy bukser til en del kvinnfolk i grenda. Og her var ungguttene straks frampå og spurte Esten hvordan han bar seg åt når han tok mål av kvinnfolka. Han Esten svarte lurt. «Å ja, nåkkå måle e nå da, å nåkkå skjønna e».

Disse buksene fikk namnet «kombrok», for når buksa var ferdigsydd, vart det lagt en kumme på buksa i skrittet, og kløpt ut en runding der, slik at plagget vart mere praktisk i bruk. Jeg minnes godt fra mine guttedager at eldre kvinnfolk gikk ut i veikanten eller under låvebrua, kløp i stakken attpå og frampå, og «lot vannet» i litt krumbøyd stilling. Vi småguttene lo inni trøykragen når vi såg slikt.

Seggarin på Hove – hain Onkel – var sønnen hans Esten. Han Ole var født i 1874. Søstra, Magnhild var født i 1878. Ho var diakonisse i Oslo og var heime på Hove når ho hadde ferie om sommeren. Ho var berre nemnt som Søster Magnhild. Ho var ei av de som ofra alt for å hjelpe de som var i nød og vanskeligheter, enten det no var sjukdom, eller vanskeligheter av anna art. Skal noen komme inn under begrepet samaritan, så måtte det bli Søster Magnhild.

Seggarin på Hove vart vanligvis kalla Onkel. For de to pleiebarna, ho Reidun og han Gunnar, sa onkel og tante, og så vart han likesågodt Onkel for oss andre barna i grenda. Han Onkel, var en lettliva kar, som aldri såg svart på noen ting. «Har du tøllkniv og en jarntrå-bit så klare du dæ læng», var ordet.

Da jeg lærte han å kjenne var han blitt religiøs, og deltok mye i søndagsskolen og misjonsarbeid. Men dette lyse, lette humøret var liksom varemerket hans Onkel. Enten han var auksjonarius på kvinneforeningsauksjonene, eller snakket på samling eller oppbyggelig møte, så kom dette lyse humøret fram. Han kunne si tingene på en slik måte at folk drog på smilet, og bevarte hans ord i minnet. «E tru itj dæ æ meninga åt Vårherre å skræm oss te å vårrå alvorsam. E tru hain sætt mær pris på at oss æ gla og hjelpsam», var en bemerkning. Og hjelpsom var han Onkel. Han visste råd for alt. Og så var han så velsignet glemsom, noe som kunne gi seg mange pussige utslag. Jo, han Onkel vart budsendt om det var ei lamtikse eller kalvku som var i vanskeligheter. Skulle noe ekstra skrives, måtte Onkel spørres. Var tannpina slem, så visste Onkel også råd for det.

Han var i sin ungdom en vill krabat, noe han aldri la skjul på, og han hadde alltid et ord til unnskyldning om noen i ungdommelig kåthet hadde gjort ting som helst skulle vært ugjort. Han kunne fortelle den ene historien etter den andre om sine ungdomsmeritter. Kona, ho Karen, syntes nesten det gikk for vidt somme gonger, «Nei Ola, du må itj lær opp ungdommen te å bårrå seg åt så toille som du ha gjort».

«Å, e vet itj om dæ va så toille, alt», svara han Onkel, «e angra itjnå på dæ, mene toilla mæ for langt borti bræinvinet en æling. Dæ va en tebora. Dæ angra e på». Vi som var unge var alltid på fortrolig fot med han Onkel. Han forsto oss, og hadde alltid et ord til unnskyldning når vi gjorde skøyerstreker.

Han fortalte om ei jul med riktig djup nysnø. Han var berre unggutten den gang, han gikk oppå Kløbbjår ‘n og inn åt han Per Hovshauga. Der var også Slettbakkin, Skinnfellmakern og Rypjægern. Så vart dem forlikt om å sjå om Hol-karan, han Sivert og han Gammel-Jo. De var kjent for å ha ekstra godt og sterkt juleøl. Men om det skulle bli noe spandering av betydning, måtte de ha med skjenk så de fikk han Sivert godt «motøv». Da først spanderte han øl så det var noe forslag i. Jo, det ble først noen karsker.

Han Sivert var redd for sukkeret:

«Så dæ æ dyrt sokre no, e æ itj så haint om’n æ søt, e». Men fikk han karsk hos andre, sa han alltid: «Så e æ haint (glad i) om’n søt, e. Dæ ha ringtes (gått ned i pris) sokre no».

Jo, han Sivert vart i den stemning at han ville spandere juleøl. Fant en ølbolle og gikk ned i kjelleren og tappa i. Gjestene satte seg i en ring rundt kjellerluka. Sivert hadde den vane at han satte skåla frå seg på golvet og gikk ned att for å skruv ‘ti tappen ordentlig, Mens han Sivert gjorde den vendingen, drakk de tom skåla. Han Sivert stakk hodet opp av luka og tok skåla. «Dåkk må – – sa’n, «småkkå på ølet», tenkte han si. Men skåla var tom og han Sivert måtte ned igjen.

Da stemningen begynte å bli ganske høy, vart de enige om å reise over elva for å besøke han Per Kvam. Det var djup nysnø, og utover Hollia er det et par hundre meter stupbratt ned. Der tok han Onkel et godt tak omkring han Sivert og bikka han åt, og så «rulla de kagg’» hele Hollia nedover. Det var han Onkel som skulle inn åt han Per.

«E ha ei lita spelldås inni lomma, åsså spållå e åt’n Pær. Dæ kosta enten fem øre eller en dram for kvar låt. E kjem itj i hau kålles dæ vart mæ oppgjøre e, men de ainder karan trudd dæ ha vorte lite mæ femøringan».

Allerede som guttunge kunne Ola si mye rart. «Ha e værre kong’, så ha e fått ete kaku mæ e villa», er oppattherma. «Å spring mot bakk å eta kaku å søng, dæ æ drygt dæ».

En gang i ungdomsåra skulle han borti Mosbrynet med ei «øksen» ku. Men oksen var mannvond og ville ta han. For å berge liv, måtte han springe oppi ei vassbrye og legge seg ned der så berre nasen stakk opp. Og slik låg han til det kom hjelp. Han var snarrådig og vart aldri opprådd.

Han var ivrig med i ungdomsarbeid i det nystifta, frilynde Meldal Ungdomslag. Men foreldrene, som var svært religiøse, ville helst ikke at han skulle være med i spellstykker og slikt som hørte ungdomslaget til. Han Ola lura seg ut etter at foreldrene var sovna, og når de vakna om morgenen, kom han fra fjøset i arbeidsklær. En gang holdt han foredrag uten ord. Det var mange som sa at det var det beste foredraget de hadde sett.

Fru Thora Støren var en varmhjertet ungdomsvenn. Og etter at Onkel vart gammel, kom en ungdomsvenninne til fru Støren til Meldal. Hun ville så gjerne hilse på Onkel, men vart veldig skuffet da hun fikk se hvor gammel han var blitt. «Å gid, så gammel Ola Hove er blitt. Jeg husker han bare som den vakreste spreke unggutten med de mange artige påfunn. Ja, jeg husker da jeg skulle lære han å danse fransese. Å, som han trampet mig på tærne. Ja, Jon Kjerstad var ikke bedre han heller. Å, som han trampet avgårde i de store hjemmelavede støvlene sine. Å glid». Den gamle damen gav seg helt over i glede over de mange glade ungdomsminner.

Ola_Hove

Ola Hove.
Fotograf ukjent.

Ola Hove vart gift med Karen Lars-datter Røskaft. Han var da blitt «med lærdommen» og slutta med brennevin og ungdommelig galskap. Men elles var han den samme glade, hjelpsomme mannen, som det formelig strålte lys og varme av.

Han drev også som tannlege. Han fikk noe utstyr etter en tannlege i Trondheim. I Meldal var det ikke tannlege nærmere enn på Øra, og da var det mest lettvint å ta en tur åt Seggarin når tannpina vart for slem. Jeg minnes en nyttårskveld at tannpina vart så rent slem. Jeg trodde mest at jeg mista forstanden. Og Onkel vart budsendt. Jau, Onkel tok tanna han, sjølsagt uten bedøving. Jeg har den oppbevart enda i et grønt barberskrin, den eneste legemsdel som har voldt meg direkte vondt.

Året etter at jeg vart konfirmert, var jeg sommerkar på Seggard. En dag vi holdt på med våronna oppå Egga, kom ei gammel kone frå Åstussan. Ho hadde vært om Seggard og fått med seg tanntonga. Ho Karen hadde funnet fram tonga og pakka ho inn i et kvitt lommetørkle. Kona hadde ho innpå barmen. Det var spørsmål om han Onkel ville trekke ut ei tann som det var vondt i.

«Oss lyt vel år ‘n te kontor da», sa’n Onkel. Han tok en halv sekk med korn og satte oppi auforra. Så vart kjerringa plassert på sekken. Jeg fikk ordre om å stå attom og holde hardt over ørene. Jeg gruvde meg som en hund, og tenkte at dette skulle bli et underlig spetakkel. Jau, han Onkel tok godt tak med tanga, vridde en halv omdreining, og der kom tanna. Det gnatt ikke i kjerringa. Ho berre hosta til engong. Du verden så glad kjerringa vart. Ho spøtta blod og takka oss i handa, enda så møkkete vi var.

Ho Sirri Hove spurte han Onkel en gong om det gikk an å reise til en tannlege og trekke, og til en annen og få innsatt gebiss. «Ja, det vet e no at det går an», sa’n Onkel. «E trælet aill tæinn tu ho Goinhild Flatain e, men ho rest åt en annain en å fekk innattsætt».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *