Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Ved fjorden

 

Det er jo en ganske ordinær foreteelse at mennesker som hører hjemme i en kystby søker mot fjorden, når de kan unne sig litt adspredelse efter dagens mange gjøremål.

Og enhver innretter sig på den måten han finner tjenlig for sig.

Idealisten holder på båten med de hvite seil; sporten og spenningen i kappseilasen, dristigheten og motet i den friske kuling, og dolce far niente i, toppseilsbrisen. Andre mener å forene det behagelige med det nyttige, når de i sin lille motorskjekte kan tøffe ut til fiskeplassene.

Nogen få holder jo fremdeles prommen i akt og ære…

Men så er her jo så mange som ikke er i den lykkelige stilling å være selveiere, men som må søke leilighetshyre i de forskjellige rederier — for til fjorden vil de fleste…

Og kan man ikke skaffe sig anledning til å gynge i en båt på de blide vover, så søker man til bryggene. Iallfall den generasjon som ennu eier minner fra forgangne tiders liv her nede ved fjorden og som har sin lyst i å bevare dem.

Du kan sitte på en av benkene der nede og se på farkostenes vrimmel; du ser tilbake i tiden — og du ser fremover: Lystseilernes hvite duk minner dig om barndomsbyens stolte skib som fôr under sydens himmelstrøk, og i de grå og barkede skjekteseilene ær du likesom østersjøflåten, som drog ut i mars og vendte hjem i november for å gå i oplag for vinteren…

Og takk og ære skal de ha, de som ennu strekker seil, og derved bidrar til å holde flammen brennende på tradisjonens alter.

Du ser på de hundreder motorfarkoster: hesblesende racere med bilmotor og hytte og messingkantede koøine, og på de mere hverdagslige skjektene med sine 21/2 eller 4 hesters F. M.

Og du anstiller dine betraktninger og kommer kanskje til det resultat at dette dog er et lite billede av din by — i fortid og nutid. De er seiltidens poesi og maskintidsalderens prosa.

Vi som er litt eldre ser jo på det hele med ilke så lite av vemod i sinn.

Vi tenker på den tiden da skutene lå her tett i tett på, ankerplassene, om høsten og vinteren utover, ikke dømt til uvirksomhet for kort eller all tid, nei, kun til velfortjent hvile en kort stund, eller for å laste i vinteroplag, for så. en tidlig vårdag atter å drage…

Eller vi tenker på sommerens fremmede skib, som seilte her inn for å hente sin last: prektige engelske jernskib for Port Adelaide , og flotte norske treskuter — især de grimstad- og risørbygde som lastet for Englands vestkyst. Og vi tenker på de andre, de tyske og ho11andske, som lastet stav og firkant til kortere farvann, og vi tenker på alle småskutene som tok inn props og kull-skarp her og der langs fjordens strender: vekk er de!

Linjebåten tar det som kan eksporteres.

Det går jo så kvikt! Winchen hiver inn den ene skonnertladning efter den annen, på nogen timer, natt som dag! Hurry up! – Klar i maskinen! – Forover!

Marstal- skonnertene, de koselige, velnærede gråspurvene løste hverandre av ved østre brygge og tok i sin kraftige favn den etterspurte granitt for Aberdeen, Stettin eller Warnemünde , de prøver fremdeles sine vinger, men yderst få av den velsette skare søker nu her op: «Glen Gelder», «Glen Tilt» og andre flytende jernkonstruksjoner besørger nu den transport, takk!

Det er slutt med den utsøkte nydelse å se gamle «Kong Ring» klappe til bryggen en gang hver uke. Hvem har vel kunnet — og kan nu — legge til som den?

kongRing

«Kong Ring»

Ingen finner nu på å gå nedom bryggen akkurat om fredagskvelden før klokken 10 – ja 22 da; for de finner hverken «Alpha» eller «Memento», «Odin» eller «Prospero» der nede, heller ikke «Sterling», de båtene som gikk på Antwerpen og Newcastle…

Alpha av Afrika

«Alpha»

MEMENTO

«Memento»
Klikk her for å lese mer om «Memento»

Og heller ikke kunde det falle nogen inn å søke der ned en tirsdagskveld for muligens å få se «Baldur» der, en hyppig og velsett gjest, selv om den tok ombord de mange nordfjordhestene  som i nogen dager hadde vært til guttanes lyst og glede på gratisrideturene ved møgle – stujordene.

Det kan nok hende at vi sa dem et stille farvel der de trampet innover landgangen for å føres fra sitt værbitte fedreland, selv om det bar mot myke og blidere egne. — Fremmede vilde de sikkert bli der nede, alle sitt livs dager —

Men når de svære engelske båtene kom med rug fra Sortehavet var det den rene svir for guttane. Og var det da også en neger eller to blandt mannskapet, da var begeret fylt.

Det er nok mangen en gammel larviksgutt som den dag i dag med takknemlighet minnes den generøsitet de fremmede menn så ofte la for dagen ved på vårt gettvånnbiskis å gi oss både en og to av sin kjeks-rasjon.

Båtene lå her som regel flere dager, da hele lasten som oftest blev losset her.

Og så stod vi da og hang ved byssedøren, eller våget oss under bakken til jananene, og byttet engelske og norske gloser med hverandre mens vi knasket biskis.

Før vi gikk iland måtte vi ta et siste ophold ved lukekarmen og beskue lossegjengens veteraner, som vasset til knes der nede i rummet i Odessas gylne rug, og skyflet kornet i sekk. Hiv op! Sekkeparret svinget i armene på stillingsmennene, som sendte det videre nedover renna til vekt og toll. Vognmannen fikk sine 8 sekker, smattet til gampen, og avsted bar det til magasinet. Gråspurvene levde den gang i stor overflødighet på spillkornet ved bryggen og langs Storgaten.

Det går betydelig raskere nu til dags: elektrisk, enkelt, korrekt, avmålt. Uten annen lyd enn den uavladelig syngende sugelyd fra polyppen, som kun gir slipp på sitt hytte ved et rykk, når målet er fullt.

En gang imellem hender det at en båt kan skilte ved leideren med «no admittance» eller «zutritt verboten», og jeg håper at gutten av idag tar sig advarselen ad notam med – savn.

Ja, ja! Tiden iler!

De koselige hjulbåtene «Dronning Louise» og «H. P. Prior» er fortrengt av hurtiggående skruedampere som underholder passasjer- og posttrafikken langs kysten. Den egentlige godstrafikk besørges sommer og vinter ufortrø-dent av de små knottane vi alle kjenner så godt.

Men blandt disse siste liker jeg nu best «Fragtemanden» fordi den i navn, og gavn, gjør sitt beste for også å styrke minnet om en svunnen tid…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *