Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

I min første stavangertid var nattkonstabelkorpset ikke egentlig organisert. Det var arbeidsfolk og håndverkere som tok jobben som nattkonstabler. Så de hadde det hardt. Arbeid om dagen, og om natten var det vakt og patrulje i gatene. De la an på å arrestere færrest mulig, helst ingen. For så slapp de jo å møte opp neste morgen og avgi forklaring.

Men — når galt var på ferde, måtte de ta fatt og dra til arresten. De stod ut mange alvorlige slagsmål, disse karene. Og mange tungvorne arrestanter hadde de å dras med. Det var ofte slitsomt å baske med disse bråkmakerne. For først skulle de bringes på politikammeret som lå der brannstasjonen nå ligger; etterpå bar det i arresten under fengslet på Torjå.

Flere av konstablens hadde et mektig og respektinngytende utseende. Især gamle Hetland med det gråsprengte skjegget. Og Knudsen og flere andre.

De bar høge filthjelmer med stjerne framme, nesten som vekteren. Den ble holdt fast av reim kring haken for at den skulle fØlge hodet i kampens tummel. Svær uniformsfrakke hadde de og belte om livet med en diger trekølle i. De så beint fram faretruende ut. Alvorlige som et fengsel.

Noen var lange trealninger, andre mindre — og små. Men det var dem i laget som minte om fanejunkere og klædte uniformen godt. Det var forøvrig ikke utvalgte karer. De var fantasifullt ujevne. En av dem vagget som en gås, en annen lå frambøyd når han steg i veg, og det var også dem som hadde noen graders slagside. Så de var ikke å stille opp til parade. Men greie og trauste var de fleste. Og de «tok» ikke noen uten det var helt påkrevd.

Det ble fortalt mange muntre historier om nattkonstablene med hjelmene. Det var folk med humør. De lot ikke spøken ligge død under filthjelmen. Nei! Den fikk løyse ut.

Som oftest var det to konstabler i lag i Østervåg og Holmegata som var litt av et urosentrum. Der opptrådte tidt en bergens-sjømann som gikk på hendene og spente med beina. Han var en vond og rebelsk kar. I dette strøket sendte politimesteren to av de drusteligste karene. De patruljerte ikke stort. Satt helst oppi en høg trapp midt for Touhuset, togg og røykte og lot timene gå.

Hendte det det lyddes vræl og spetakkel borti Østervåg eller ut i Holmegata, steg en av dem ned fra trappens kongestol og stakk ut i gata for å glo etter. Han som satt att i kongesetet ropte ned:

«E' der noge tiss nogen plass? Så segg ifra om du trenge hjelp.»

Utkikkeren kunne svare tilbake:

«Der e' et hissigt slagsmål der borte i gadå, men det ser ud for det gjer seg. Me kan visst ta det tåligt.»

Og så gikk han tilbake til trappens kongestol for å lye etter nye urovarsler.

Den bergenske sjømannen kom en kveld i basketak med en konstabel. Det gikk hardt på. Konstabelen ble rent attåt en vegg og holdt fast der av kraftige never. Men da ropte konstabelen:

«Våga du te halla meg lenger nå, så roba eg på politi . . .»

En av hjelmkonstablene som nesten stødt gjorde vaktrunde kringom Risbakken og Frue kirke, hadde vennet seg til å sove mens han gikk. Dabbet og dabbet og sov. Og vaktes staden. . . . Nei, han var ingen pålitelig mann på Jerikos murer.

Hendte det at noen kom springende for å tilkalle ham, ble han sur og sær.

«Ka e' det for ei framferd. Vekka folk midt på – så robo eg på politi…    nåttå -»

Og så vridde han søvnen av øynene.

En annen sovnet inn på en benk i Museparken. Der satt han og snorket da en politibetjent kom på ettersyn. Det var en meget troen kar som sov der. Han slet tungt om dagen, så natten var vond å patruljere gjennom. Men han pleide stødt gå patrulje. Han ble innkalt til politimesteren for å forklare seg. Han sa på stivbeint bokmål:

Det er mig helt uforklarlig det hele. Men sov gjorde jeg. Det vil jeg ei benekte. Men hvorfor? Ja, se det er spørgsmålet! Drukket havde jeg ikke, ei heller var jeg trett, søvnig må jeg sige jeg ikke var og spist godt havde jeg tillige. Så det er mig helt ufattelig hvorfor jeg sovnede inn og sov. Men hr. politimester – det er siste gangen jeg haver sovet. Det lover jeg dig! Polletimeister!»

Det hendte at der var atskillig å bale med for konstablene. De hadde markenssjauen. Haustmarken, Vorfrømmesmarken og Jønsokmarken. Folk drakk og var uregjerlige. Mange måtte i arresten. Torjå var studd av folk og vebmål og spød og ull. Nytorjå var stappfull av øyk og mange drevne braffehandlere. Det kom austmenner for å kjøpe øyk. Svære karer med dikterhatter og sølvknapper og øygaved. De kjøpte hele serier med hester som de fôr avsted med, landveg eller jernbane.

Det var nok ikke bare de langvegsfarende som kunne knepene og nyttet dem. Også folk fra bygdene heromkring var lurne nok. Flere var navngjetne. Så en varde seg for dem.

Det var en fra Sandneskanten som var særs utspekulert. Han kom gjerne til markens med et par gamle braffer, knemøyre og tannslitne og utkjørte. Men han visste å få liv i de gamle kroppene. Han stod og stakk dem med knappenåler, stakk og stakk så braffene kjipte seg og slo med hodet som i ør kjete.

«Dæ æ merr, sjå dæ live hu heve!» sa han.

Når han så hadde fått lokket den inn på en tåbelig mann og kjøperen leidde avsted med merra, datt den ihop. Den orket ikke mer. Den hadde gitt kraften til knappenålstikkene.

Marken i de dager var et veldig liv. Dampbåter og tog overfylt. Kveldstoget til Egersund var et flasketroll som hôjet og skrek og gaulte. Det var armer og flasker som veiptet i alle kupévinduer. Brennevinsstank og søteplelukt fylte de trange rommene der fok satt oppå hverandre. Lått og løye og garpri gikk som små orkaner gjennom toget. Og på stasjonen sørover valt folk av som høysekker.

Konstablene hadde de travelt. De dro i arrest bonde og bymann. Om morgenen ved nitida da arrestantene ble ført fra arresten under fengslet ved Torjå til politikammeret i Kirkegata, var det støtt en folkehop som glodde på dem. Helst landsfolk. De var forvetne å kikke etter om Reier eller Mandius var tokne på Råståvo. Det kunne være gildt å fortelle når en kom heim. Markenstider var det jevnt et lite arrestantenes folketog som gikk den vegen.

Rundt i byen var det en del navngjetne hus der det støtt var brennevin, kniv og blod. Basen var Klingsheihuset i Kleivå. Der var innrykk av ville sinn og slireknivkarer. Og kvinner som hadde trødd æren av seg til langt oppover anklene. Der svelget en brennevin som vatn og tente villskapen slik at slagsmålet dundret i stova. Kvinner ble hårrevne og skrek asylskrik og karer med knivstikkruner i ansiktet blenkte med dolken, bante på svensk — og stakk. Det var ikke alltid lett for konstablene å rykke inn der. Det kunne renne en kniv i kroppen eller plutselig kjenne et strupetak kring halsen. En måtte gå mannsterkt fram — og tidt nytte håndjern.

I min første journalisttid var jeg med på en politiutrykning til Klingsheihuset. Jeg stormet inn først. En svær blinkende slirekniv lyste mot meg og en vill kar med fråd kring munnen svor at jeg var ferdig. Så låste han døra. Og hele bølet i stova brølte og gaulte som i en dårekiste. Men da brøt mine venner konstablene inn og knivstikkerne fikk pryl og håndjern. De andre rømte fra valplassen.

Konstablene måtte også tidt inn til Asgjerd Liland i Pedersgata og stille uro. Der kunne også bølge et småhav av og til. Og Asgjerd satt midt i det. Så var det Lervig og Kalhammaren. De var sentrer for brennevinshandel og urolige folk. Langt var det å hale på arrestantene, så en kom sommetider draende med dem på en håndkjerre. En konstabel skudde og en dro, og arrestanten lå på ryggen og ropte hei og tjo — og brølte sin gladeste vise. Bak kjerra levde et langt kjølvatn av forvetne som morte seg og lo, så stakkaren hadde festlig følge.

Jeg minnes en kveld på politikammeret i Kirkegata. Konstabel Knudsen kom inn med en svær, lang brann av en kar med omstreiferhatt og med never som svære knyter som hang i armene. Han hadde noe kalt, kvitt i auene og harde drag om munnen.

Politibetjent Sirevåg snakte rolig til ham og sa det var ordre fra en annen by at han skulle tas vare på.

Da fôr han opp. Slik hadde konstabelen ikke sagt. Han var lokket i en felle. Og dermed hivde han trøya og gjorde seg ferdig til kamp. De fôr på ham alle politimennene som var på vaktrommet. Han brøt dem fra seg med kjempekreftene sine. De fôr på ham som klegger igjen, men de vant ham ikke. Så kom det inn et par konstabler fra gata. De var med ett inn i kampen og så fikk en bøyd nakken hans og presset halsen inn under håndtaket på en svær kopipresse. Der ble hans krefter temmet. Og så kom håndjernet.

Da han ble leidd ut, bykste og spente han så voldsomt at han skamfår den gamle, fine utskjæringa over dørkarmen.