Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

VEKTERE OG POLITI

Opptøyer.

Livet i byen skred med tida. Men livsbølgen reiste seg brått iblant, slik som ved Diesenopptoyene. Da bruste det i folkehavet, og temperamentene kokte. Det fredelige Stavanger ble plutselig en kampplass, der også kvinnen var med på valplassen.

Det var oberst Diesen opptøyen e gjaldt. Obersten var kjent som en meget streng offiser som lenge hadde tirret soldatene ute på Madla. Og en gang han hadde diktert noen unødig harde straffer, skjøt raseriet ut i lys lue.

En kveld fór en flokk gjennom gatene og gav opprørssignalet — og det samlet seg en dragehale etter dem. Uroen var tent. Diesen skulle ha det. Folkehopen stormet iveg til oberstens hus i Kannikbakken. Det ble beleiret. Og dermed tok spetaklet til. Det varte flere døgn. Stavangerpolitiet var maktesløst mot den svære mengden. De gikk støtt og verdig på, men fikk både blåe øyne og blodige panner. Mannfolk slo og kvinner bar stein i forklær og stakker fram til valplassen. Slik at opptøy-karene som stod i kampens hete kunne få våpen. Brannfolkene satte fresende vass-stråler på folkemengden for å jage og stenge. Men stridsmennene skar bare over slangene — og så var vassvåpenet ferdig. Det var som en liten krig. Den hissige folkemassen var ikke til å stanse. Politiet ble ikke vyrt det ringeste. Politifullmektig Norheim ble slengt over et to—tre meter høgt hagegjerde, mens ropet lydde:

– Kom med barnavognå

Opprørsloven ble lest tre ganger fra et vindu i brannvaktens annen etasje. Det var byens politimester som gjorde det. Det var truende nok. Men folk brydde seg ikke om opprørslov og trusler. De ville ha tak i oberst Diesen. En natt forlot han, i lag med datteren sin, huset sitt. Med en revolver i hver hånd vågde han seg over gaten og kom seg over i et annet hus.

Men opprørsloven var lest —og det kom militær til byen. Avdelinger fra underoffiserskolen i Bergen ble beordret hit for å stille sjauen og opprette ro og orden. De ble innkvartert i Turnhallen og andre steder — og det gikk patruljer i gatene med skarpt og ordre om å skyte om det var nødvendig. Flere ganger kom det til konflikt mellom de militære og karer som var med i opptøyene. Det ble ikke løsnet skudd mot noen. Men bajonettene ble brukt. En uro-mann fikk et bajonettstikk i leggen under en batalje i Parken. Skoen hans var full av blod. Han tidde med det. En bråken fyr som rev lua av en løytnant og slengte den i Breiavatnet — og skjelte løytnanten ut med grov kjeft slapp våpenet.

Det var meget urolige døgn. Også i arresten. Den var fullpakket av folk. I et vekk ble det dradd inn arrestanter. Kvinner og menn. I alle aldre. Fine folk og lassaroner. Det var nesten som en revolusjon gikk over byen. Noe uhyggelig. En dyster stemning lå over den.

Men så ble det ro att. Soldatene kunne fare heim til Bergen. Politiet klarte sin skanse alene. Sjøl om somme hadde plagg for øyet, plasterlapper her og der i ansiktet og blå striper som ikke ga seg så fort.

Jeg satt også i arresten siste opptøysnatten. Det er et minne som sitter. Utenfor Domkirken ble jeg tatt av en politibetjent. Han spurte om jeg ikke visste at her var forbudt område.

«Kom dokker vekk øyeblikkelig!» skrek han.
«Vel, tre av!» sa jeg spøkefullt og gikk.

Men da grep han meg med svære never og ropte på en annen politimann — og så bar det gjennom den breie døren til arresten i kjelleren i rettslokalet. Det var en selsom natt. Og full av spenning. Vi innenfor murene visste ikke hva som skjedde utenfor. Det kunne være rammeste krigen for alt det. Mannefall og død og brann.

Støtt kom det nye arrestanter inn. Så etterhvert ble alle arrestcellene fulle. Noen gaulte i halvfylla, noen sang, andre garpet og lo. Somme var alvorlige og angst for sine gjerninger. Kvinnfolk gråt. Vaktkonstablene var morske og hardnevede som skarprettere. Det var som en skjebnenatt.

Jeg fortalte noen jærhistorier til dem som var i det cellehjørnet jeg holdt meg i. Jeg var den første som kom inn i denne cella. Ikke lenge etter kom en annen. Han var full, men stille. Rolig og dannet spurte han om han var alene — eller om det var noen her. I mørket kunne han ikke se meg. Jeg ga svar. Han rakk hånden og sa navnet sitt. En kjent mann i staden.

Så satte han seg ned på sove-tretèle. En fortvilelse kom over ham. Det jagde redsel i nervene. Han dirret. Og fortalte han hadde vært i tak med en løytnant på Jernbanevegen, dradd til ham, kalt ham for en Strila-skjidsekk og slått lua av ham. Nå vart det vel fengsel på Akershus og all annen elendighet. Og så gråt han. Natten gled langsomt. Morgenen rann. Det ble middag. Vi hørte D'ômen gi tolv slag. Ikke noe tegn til at vi skulle løslates. Og vi visste ikke hvordan det stod til eller så ut i byen. Vaktene var tause som gråstein. Det kunne ha skjedd alt mulig — flydd blod.

Vi tenkte det verste.

Så kom ordren. Alle arrestantene skulle føres opp trappa til fengslet ovenpå og stilles langs cellegangen. Der stod vi nokså overgitt. Tett i tett. Og tagde. Vakter voktet oss.

En slags opprørsrett ble satt i et av fengselsrommene. En for en ble vi kalt inn — fulgt av en politirnann. Vi stokk da den først innkalte ble satt i celle. Og slik den ene etter den andre. Turen kom til meg.

Det var senere politimester Ruus som ledet retten.

«Vedtar De femti kroner i mulkt?» spurte han barskt. Og satte kvasse øyne på meg gjennom lorgnetten. Jeg ville si noen ord. Forklare meg. Da slo han i bordet. Enten — eller. Vedta eller settes inn. Ikke et mukk. Det var opprørstider. Jeg vedtok. Og fikk gå. Uskyldig som jeg var, lyste likevel gleden i sinnet.

Det kunne skrives et langt kapitel om Diesenopptøyene. Jeg kan ikke gå i detaljer. Bare noen små streif.

De fire og tyve som satt i fengsel kom for lagmannsrett. Spenning i byen. Avisene var sterkt aktive med lange referater. Publikum kommenterte.

Mange forsvarere var oppnevnt. Jeg minnes noen: Jonas S. Kielland, senere borgermester, O. Thoresen, J. Johnsen og Jakob Vik.

Det var en meget beveget lagmannsrett. Stappfullt på alle publikumsplassene, støtt en forveten mengde utenfor rettslokalet, rettssnakk over alt i byen.

Sakfører Thoresen som hadde en bredlagt myndig skikkelse sto framfor et kart på staffeli – og med pekestav. Han talte sterkt og pompøst om populasen som skaper friheten. Det var sånn halvt Bjørnsonsk. Vik sa sarkasmer, mens Johnsen prøvele å slå en munter tone.

Det var ikke ordentlige opptøyer, sa han. Det var bare halløy og halløyer. Han var sjøl stavangergutt og hadde vært styrmann. Og på halløy og halløyer hadde han også vært med.

Johnsen var en ordvaken mann ved skranken. Rapp og ironisk. Han returnerte muntre spydigheter. Han sa:

«Politikonstabel Vetteland sier at han stod ved Turnhallen og så en mann skreig og gapte slik nede ved Jonas Dahl at han så ham i halshåle. Kan de hr. lagmann forklare dette? Kan De stå ved Turnhallen og se i halshåle på en mann — så langt ner i Musegadå. Eg har vondt for å se en mann i halshåle om eg står rett framføre 'an. Og så sier samme Vetteland at tiltalte N. N. brøt seg inn på en åben tomt. Kan De hr. lagmann si kordan en gjør då?»

Kielland talte til dommernes og lagrettens hjerter og samvittighet og ba for de unge ubetenkte stavangere som ikke måtte bli merket med fengslets brennemerke. Han brukte varme appellerende ord.

Det var en svær prosedyre. Flere fikk stor straff. Den drygeste var på tre og et halvt år. Det er den største urobølgen som jeg minnes har gått gjennom byen. Nå er det omlag førti år siden. Ytterst få av de politimenn som var med i kampen lever. Og Diesen-opptøyene er glemt på folks munn.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *