Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

I Valbergtårnet gikk vaktmenn runden og glodde fra vinduene etter eldstunger over mønene – i alle retninger. Med øvde, pålitelige øyne.

Jeg var ofte i Valbergtårnet hos vekterne. Drøste med dem – og tok byen i blikket fra det høge stade. Det var slikt gildt og malerisk syn. Den gamle byen lå nedunder omkring med røde tak, bygd etter som livet bøyde seg fram fra århundrer tilbake. En kunne stå i tårnvinduene og likesom se årgangene i den, voksterlivet. Fortida – og nåtida. Og der borte var det store prektige Domkirketaket alvorlig som en Gudstanke.

Den siste vekteren var Tobias Sandstøl. Han var i sin tid en kjent skikkelse i byen. Han deltok meget i det politiske liv som sosialdemokrat. En original mann, også i sitt tankeliv.

Jeg kjente ham godt. Mintes ham som arbeideren i gata, men best som tårnvekteren i Valberje. Der steg han rundt fra vindu til vindu, stirret over byen med vekterøye, tok sine visse glaninger i hvert vindu og alarmklokken hadde han klar om galt skulle være. Mange branner hadde Tobias varslet til brannstasjonen. Slått den uhyggelige alarm midnattsbøl når det flamde opp et steds over husmønene.

Han likte seg i Valbergtårnet, Tobias. Der var fred for verdenslarmen, det var bolig for en mann som grublet og spekulerte. Der var utsikt for øynene og liksom utsyn for ånden. Der lå byen rundt omkring med solspill på rødgrønne tak og der kom den seilende verden inn fjorden, inn til byen, inn på Vågen og rundt kaiene. Og der inne blånet Ryfylke.
stille, røde kvelder lå øyene som diademer for synet…

Og når uværsnatten stod om byen, burte den langveisfarende stormen rundt tårnet hans Tobias. Fôr skrallende om de små vinduene. Når snøen kvitnet alle takene til – ja, da var byen et kvitt, festlig syn fra tårnvinduene. En kvit helg.

Tobias gikk og gikk. Rundt tårnet. Stirde og stirde. Gikk og gikk. Det var hans gjerning dag og natt. Det sov en hel stad i hans varetekt. Han skulle våke over alle. Han var truen kar og trofast vekter.

Jeg minnes godt hvor redd han var å stanse for lenge på et sted i en samtale. Han kunne gjerne stoppe et øyeblikk. Men så gikk han igjen. Og med ordene sine drog han meg med, så jeg gikk jeg også. Gikk og gikk. Kikket med vekterøyne lik Tobias. Vi drøste og gikk på brannvakt begge to.

Vi så på stjernehimlen som stod rundt tårnet. Stanste et grand for den veldige gåten. Og Tobias sa noe. Han sa alltid noe, Tobias. Han var slik. Han svøpte tanker om alt. Han gledet seg i ordene.

Jeg minnes det kom hjem fra Amerika en nevø av ham. Karl Johan T. Stoley het han. Han var «dikter» og var fra Sokndal. Fra Støle. Derav Stoley.

Denne dikteren hadde skrevet vers i Amerika. Han hadde laget et om Market Street. Og fått kort fra Roosevelt. Dikteren tok opphold her i byen og skrev et verk:
«The Atlantic sea romance».

Romanen ble trykt. Det var visst få som kjøpte den. Og visstnok ikke mange som leste den. Men dikterens farbror, Tobias, grov seg gjennom boka.

«Har du lest Stoleys bok, Sandstøl?» spurte jeg.
«Ja, jeg haver det.»
«Men kan du engelsk?»
«Jeg kunne det ikke før. Men nu kan jeg en del. Jeg kjøpte nemlig en ordbok for å lese Karls bok.»
«Hva synes du om den?»
«Den er meget dårlig . . .»

Det var strålende gjort av en gammel mann. Og det viser en enestående interesse. Han kjøpte engelsk ordbok og leste romanen om ferden over havet.

Det var i 1922 han forlot tårnet etter å ha vært byens våkne øye ved dag og natt. Lyet etter og varslet når den røde hanen gol.

Tårnet mistet noe av sin gamle sjel da vekteren forlot det. Og brannkanonene var tagnet lenge før.