Internt referansenummer: 07.11.09 – A

Kilde:
GJEMNES-MINNE 2008

Venner og fiender på besøk i
Batnfjorden – april 1940

av Ole Kristian Silseth

Jeg skal prøve å gjenfortelle noe som mine foreldre opplevde i Batnfjorden en aprildag i 1940. De heter Ragna og Steinar Silseth og var 12 år gamle da andre verdenskrig kom til Norge. Begge ble født i 1928, gratulerer med vel overstått 80-årsdag i år til begge to.

Mor bodde den gang i samme huset som hun gjør idag, på ”Evjen”, like inntil riksveien ca. 200 meter fra Batnfjord sentrum mot Torvikbukt. Mors familie var foreldrene Marit og Ole Gunnar Indergaard, senere min mormor og morfar, og to søstre, senere mine tanter Gunvor (21) og Astrid (18). Familien drev butikk og bensinstasjon og hadde noen sauer og griser som binæring. Det var også et bakeri i forbindelse med butikken, dette ble drevet av baker Gunnar Lund.

Far bodde den gang på gården ”Hågan” på Silset, som er nabogården til gravstedet. Fars familie var foreldre Mathilde og Kristian P. Silset, senere min farmor og farfar, og fem søsken, senere mine tanter og onkler Peder (19), ”Molla”(16) , Kåre (9), Odd (5) og Åshild (1). I tillegg til gården drev de slakteri og kjøttutsalg.

Batnfjordingene var nok som mange andre preget av at Kristiansund, Molde og Åndalsnes ble bombet av tyske fly mot slutten av april 1940. Bombingen av Kristiansund startet søndag 28 april.

Jeg har også fått noen opplysninger fra tante Gunvor om hva som hendte på ”Evjen” denne aprildagen i 1940.  Dette har gjort at historien har noen flere detaljer enn det mor husker.  

På ”Evjen”

Klokken var ca. åtte på kvelden, sannsynligvis mandag 29 april. Været var fint, typisk vår, litt kaldt, klar himmel og litt snø på bakken. Mor og de andre i familien var hjemme da det banket på kjøkkendøren. En mann åpnet og ble stående i døråpningen mens han hilste god kveld. Han fortalte at han var drosjesjåfør fra Molde og kom nå derfra med to ”viktige personer”. Han lurte på om familien hadde overnattingsplass til karene som satt og ventet i bilen utenfor. Mormor og morfar aksepterte dette, de to kunne få ly for natten og sove på et av sørloftene.

Sjåføren ble bedt inn på kveldsmat men takket nei og sa at han ikke hadde tid til mat. Han måtte tilbake til Molde og sa; ”byen står i brann og jeg må se etter min gamle mor”. Han gikk derfor ut igjen og sendte inn fremmedkarene. Selv kjørte han hjem til Molde. De to karene kom inn, begge var iført mørke blå militæruniformer, uniformsjakkene hadde gullstriper på ermene.

De to fremmede virket litt skeptiske og forsiktige mens de gikk rundt og kikket. De ble nysjerrige på noen papirer som lå på skrivepulten. Dette viste seg bare å være noen papirer som hadde med butikkdriften å gjøre. Fremmedkarene ville nok finne ut hvem de hadde kommet til og om disse var til å stole på?

Karene skvatt til da de kom inn i stuen og oppdaget noen radioapparater på stuebordet. Morfar forklarte at dette var radioer han hadde lånt på prøve fra en forretning i Kristiansund noen dager før. Radioforbudet var ennå ikke innført.

I huset var det opphengt ulltepper som blending foran vinduene. Mormor begynte å ta ned teppene men fikk beskjed fra fremmedkarene om at teppene måtte henge. De mente at blending var viktig. Det måtte ikke komme lys ut fra vinduene slik at fiendens fly kunne oppdage sine mål når mørket kom. Kveldsmaten var unnagjort, det ble senkveld og alle gikk etterhvert til ro. Mor, tante Astrid og tante Gunvor sov på det andre sørloftet.

Klokken var ca. tre på natten da mor våknet av et voldsomt bråk ute. Hun sprang bort til vinduet for å se etter hva det kunne være. Hun kikket ut og oppdaget et fly i lav høyde noen få meter over flaggstangen. Mor kunne tydelig se mannen som lå og kikket ned gjennom en luke under flyet og at han hadde et våpen. Hun var sikker på at dette var et tysk fly. Krigen hadde vart i tre uker allerede så hun visste en del på tross av sin unge alder.

Mor oppdaget at søstrene ikke lå i sine senger, ble redd og sprang ned i kjøkkenet og videre til kjelleren. Der nede var de andre i familien, de to fremmedkarene også. Det var tydeligvis ingen som hadde kommet på å vekke henne i alt virvaret som hadde oppstått.

Tante Astrid lå forkommen på en potetsekk i mellomkjelleren. Hun hadde besvimt og var uvel fordi hun var redd. De andre stod i døråpningen i vaskekjelleren og kikket utover mot Rød hvor de så flammer fra noe som brant. Flammene skulle vise seg å komme fra en bil som stod i brann etter å ha blitt beskutt av et tysk fly, ganske sikkert det samme flyet som mor hadde sett fra soveromsvinduet.

Fremmedkarene sa at mor og familien måtte rømme. De måtte prøve å komme seg til øverste gården som ikke lå for langt unna, for å komme seg i skjul i tilfelle noe skulle skje. De mente det var for risikabelt å være i huset. Morfar anviste karene til prestegården på Øre og sa at de der måtte ta kontakt med presten Olav Skarstein. De fikk låne sivile klær av morfar, men disse passet ikke helt. Den ene karen var så lang at det så ut som han gikk i kortbukser.

De to fremmedkarene tok farvel og stakk over veien, krøp oppover mot skogkanten og videre nordover til prestegarden. Presten kom forøvrig med egen bil dagen etter for å hente uniformene til de to karene.

Mor og familien rømte etterhvert til gården ”Høgsetbakken”. Klokken var omtrent halv seks om morgenen da de banket på døra der og vekte gardsfolket, Sofie og Olaf K. Høgset. På gården hadde de nok sovet godt, de hadde hverken hørt fly eller annet bråk kunne de fortelle.

Mens de satt på ”Høgsetbakken” utover morgenkvisten kom det flere folk på døra. Det var byfolk fra Kristiansund som hadde evakuert i forbindelse med bombingen av byen. Kjøkkenet og stua ble etterhvert fylt opp av folk. Alle fikk servert mat. Sofie hadde bakt brød kvelden før, de var ferske og mor husker at de rev biter av brødet i stedet for å bruke brødkniv. Stemningen var nok litt kaotisk i tillegg til at alle var sultne.

Utpå formiddagen gikk mor og de andre i familien hjem til sitt.

På ”Hågan”

Klokken var ca. tre samme natt. Far og onkel Peder lå og sov på gangloftet. Farmor og farfar, onkel Kåre, onkel Odd og tante Åshild sov på stueloftet. Far ble vekket av tante ”Molla”. Hun hadde sovet på kjøkkenloftet og våknet av et forferdelig leven. Dette viste seg å være fra skytingen fra flyet utpå Rød. Far og tante ”Molla” kikket ut kjøkkenloftglasset og kunne se det brant uti Batnfjorden et sted. De kunne også høre at det var fly i luften.

Tante ”Molla” skrek høyt og sa at hun var redd for å bli bombet. De hadde alle hørt om krigens elendigheter i radio og aviser, ikke minst fra Finnlandskrigen som hadde opphørt for en måned siden. Familien samlet seg i kjøkkenet. Far kan huske at han kom ned lofttrappa og skulle slå på lyset nede i gangen. Det var tre lysbrytere som stod på rekke. Far vridde på feil bryter og i et par sekunder var utelampen på en stolpe ved slakteriet tent.  Han husker godt at han var redd for at flymannskapet skulle oppfatte dette som et varselsignal, men det gjorde de heldigvis ikke.

Far gikk til kjøkkenvinduet mot sør og oppdaget det samme flyet som min mor hadde sett kort tid før. Flyet gikk i lav høyde over gårdstunet. Far husker også en luke som var åpen under flyet og at en skytter lå og kikket bakover og siktet med et våpen.

Det ble stille en stund, alle var spente og det var en hektisk og urolig stemning i kjøkkenet. Familien begynte å gjøre seg klare for å rømme til skogs. Farmor smurte brødskiver til matpakker samtidig som hun bar tante Åshild på armen.

Etter kort tid kom flyet tilbake fra sør og kretset i lav høyde over riksveien nedover Silset. Familien ble værende i huset fordi de ikke oppfattet situasjonen som farlig.

Eldstegutten, onkel Peder, syklet for å se hva som hadde skjedd utpå Rød. Da han kom til Batnfjord sentrum ved ”Nikoline-stua” (idag COOP) hoppet han av sykkelen og kastet seg ned i veggrøften. Han ville unngå å bli sett av flyet som kretset i lav høyde over riksveien.

Fremme på Rød hjalp onkel Peder de andre med bilen. De skjøv bilen ned i åkeren og spadde jord over den for å slukke brannen. Flyet kom tilbake og skjøt på bilen og folkene som hadde lagt seg i skjul bak naustet. Jord og stein føk rundt uten at noen ble truffet. Ei dame som var passasjer i bilen var skadd i foten.  

Flyet forsvant, onkel Peder fant ei maskingeværkule på riksveien hvor bilen hadde møtt sin skjebne. Vel hjemme la han kulen i nattbordskuffen. En tid senere oppdaget de at det kom røyk fra nattbordskuffen. Røyken kom fra kulen fordi den inneholdt fosfor. Onkel Peder syklet til lensmann Amund Nilsen på ”Øigaren” og leverte kulen. De kunne ikke ta sjansen på å oppbevare farlige ”røykbomber” i huset.

Flyet kretset frem og tilbake i lav høyde langs riksveien flere turer den morgenen. Det var nok på jakt etter biler og andre bevegelige mål som kunne skytes på?

Klokken var åtte om morgenen da rutebussen kom fra Gjemnes på vei til Molde. Far husker at bussen stoppet på riksveien rett ovenfor ”Hågan” da flyet kom over. Busspassasjerene rømte ut og la seg i skjul i skogen på ”Antonmarka” like nedenfor riksveien. Det ble ikke skutt på bussen eller passasjerene etter det far kan huske.

******

Litt av en tilfeldighet at mor og far oppdaget det samme flyet, samme natt, og at de kunne se den samme skytteren som lå klar til å skyte med mitraljøsen! Flyet var sannsynligvis et Heinkel sjøfly, type torpedobomber (bilde).

Far har blitt fortalt at det var gjemnesingen Fridtjof Bruset som var sjøfør på bilen som ble skutt i brann på Rød. Bilen ble brukt til å transportere flyktninger som rømte fra Kristiansund etter bombingen av byen. Flykningene kom sannsynligvis med båter fra Kristiansund til kaia på Gjemnes. På denne skjebneturen skulle visstnok bilen til Åndal i Batnfjorden med noen flyktninger og hendelsen skjedde på riksveien nedenfor løa til Knut Rød, bestefar til Ingrid Rød Harstad som bor der idag. Idag er løa revet etter orkanskadene i 1992.

Drosjesjåføren fra Molde som kom med de ”viktige fremmedkarene” var sannsynligvis Sigurd Hoel.

Presten Olav Skarstein ble senere sjef for hjemmefronten i Øre.

Men hvem var de ”viktige personene” i uniform som overnattet i huset til mors familie den natten? Og hva skulle de i Batnfjorden? Dette har vi aldri fått svar på! En ting er sikkert, de kunne i hvert fall ikke vært våre fiender. Siden uniformene hadde gullstriper på ermene måtte de ha tilhørighet til marinen.

Etter at jeg leste boken ”Felttoget, erindringer fra kampene april-juni 1940” av General Otto Ruge, har jeg min egen teori:  Fremmedkarene var offiserer fra den norske marine, på oppdrag fra den norske overkommandoen og/eller admiralitetet i London? Eller de var marineoffiserer som var ansatt i overkommandoen? Jeg mener at karene var i Batnfjorden og områdene rundt for å planlegge eller legge til rette for viktige fluktruter. Det var tydeligvis et tema i disse dagene.

Otto Ruge skrev i sine erindringer den 15. april;
”Marinens Overkommando flyttet efter en ukes tid til Molde, hvor kommanderende admiral hadde bedre forbindelse med sine fartøier”.

Flere sitat fra Ruges erindringer; ”..Til mitt kvarter på Battenfjordsøra nådde jeg først litt utpå formiddagen den 30. april. Her fikk jeg beskjed om at Kongen og regjeringen om natten var reist til Nord-Norge, og oberstløitnant Roscher Nielsen hadde ordre til mig at Overkommandoen skulle følge efter. Det gjalt altså nu å skaffe transportmidler for oss til Nord-Norge..”

”..Imens arbeidet mr.Foley på sin siste opgave for mig, nemlig å få admiralitetet i London til å stille transportmidler til disposisjon for Overkommandoens reise til Nord-Norge..”

”.. På Battenfjordsøra tok jeg avskjed med en del av Overkommandoen som ikke skulle følge med nordover. Det var noen eldre skrivere som var blitt for gamle, et par offiserer som var blitt syke under krigen, og hele det underordnede personell av sjåfører, ordonnanser, chiffrører, telegraf- og telefon-folk osv. Det var en nokså beveget avskjed..”

Ruge skrev dette om de tyske flyene: ”..de strøk uavlatelig langs veiene i lav høide og skjøt på alt som rørte sig der, melkekjørere og skolebarn innbefattet..”

Ja, nå har jeg fortalt hva mine foreldre husker fra denne aprildagen i 1940. Jeg har også kommet med egen teori på hvem de to uniformerte fremmedkarene var og hva de skulle. Det er forhåpentligvis flere Batnfjordinger og andre som har minner eller som har blitt fortalt om hva som skjedde denne aprildagen for over 68 år siden? Kanskje de kan fortelle om sine opplevelser, eller gjenfortelle andres historier i neste utgave av Gjemnesminne?  

vfuy

Fly_II

Tysk Torpedo Bomber Heinkel He-115.

Det var trolig et fly av denne typen som ”besøkte” Batnfjorden en av de siste dagene i april 1940. Nederste bilde viser et fly av samme type avbildet på havna i Trondheim 9 juni 1940.

Fra internett-leksikonet Wikipedia kan en lese:

”Heinkel He-115 var et tysk rekognoseringsfly, torpedobomber og mineleggingsfly, produsert av Heinkel Flugzeugwerke før og under andre verdenskrig. Prototypen fløy første gang i august 1937 og produksjonsvarianten var klar i 1939. Det ble bygget totalt 269 fly i 21 varianter, og flyet ble levert til en rekke land, deriblant Norge. Flytypen ble kjøpt inn i seks eksemplarer til Norge fra Tyskland i 1936. I tillegg ble to fly kapret fra Luftwaffe under felttoget. Etter kamphandlingene i Norge ble fire fly fløyet til Storbritannia, der de ble sendt til operasjoner i Middelhavsområdet.

Flyets vingespenn er 22 meter, lengde 17,3 meter og høyde 6,6 meter. 2 stk. motorer type BMW 132N stjernemotorer og 2 stk. mitraljøser 7,9 mm type MG15. Topphastighet 355 km/t, marsjfart 295 km/t.”

I Norsk Luftfartshistorisk magasin nr.2-2006 står bl.a:
”Utenfor Sola i Rogaland har en Heinkel He-115 blitt lokalisert i havet. Til tross for at den har vært under saltvann i over 60 år, ser det ut til at vraket har holdt seg godt. Denne kommer til å bli en del av en voksende utstilling på Sola Flymuseum. Den vil også være det eneste restaurerte eksemplaret av dette sjeldne tyske sjøflyet fra den andre verdenskrig, og er i så måte veldig unikt”.

Litteratur:

Felttoget: general Otto Ruges erindringer fra kampene april-juni 1940. Redigert og med innledning av Olav Riste. Oslo 1989.
Internett-leksikonet Wikipedia
Norsk Luftfartshistorisk magasin nr.2-2006

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.