Vestre Bærgums Herred I årene Omkring 1800

Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

Et av de eldste kart over Vestre Bærgums Herred bærer årstallet 1805 og er utarbeidet som «Militært Cart over Ager fire Compagnie District» som da hadde sin leir på jordene ved Tanum vest for Kolsaas, og sitt Øvelsesområde innenfor herredets grenser. Kartet er lagt opp i grove trekk og viser vesentlig hovedveiene og de nærmeste gårdsbruk, som kunne tjene som veimerker for offiserer og rekrutter under utmarsjer og krigsøvelser.

Kart over Vestre Bærgums Herred omkring 1800

Dette kartet, sammen med andre opplysninger og undersøkelser i marken, er anvendt som grunnlag for den karttegning som foreligger her, hvor de mest kjente storgårder er vist som kvadrater, selveierbruk og mindre plasser som trekanter, og sentrene Sandvigen og Bærum Jærnværk som sirkler.

De gårdsbruk og plasser som er fremhevet med svart, har alle vært nevnt i en rekke artikler av forfatteren og er, så vidt mulig, navngitt etter gammel stavemåte. De fleste eksisterer ennå, med de ombygninger og forandringer som de senere års utvikling har medført.

På strekningen fra datidens Christiania gikk den forholdsvis brede Drammensveien gjennom det travle Sandvigen med sine jakteskippere og malmkjørere, over broen ved Hamang til Bjørnegaardsvingen og kalkovnen på Slæpenden, og videre sydvestover. Mens Ringeriksveien fortsatte oppover langs Sandvigselven.

Ovenfor gården Kirkerud førte en hovedvei opp til Wøien og Bryn, med en sidevei over kulen ved Økri — mot Frogner.

Den sterkt trafikkerte veien fortsatte imidlertid nordover forbi Langvarig hvor det en tid var skysstasjon, langs vestsiden av Bærumselven og over Kringlebroen ved herskapsboligen på Bærum Værk, fortsatte oppover Masovnbakken til Værtshuset, opp den bratte bakken til Eine og gjennom Lommedalen til Jonsrud og Krokskogen. Fra delet ovenfor Værket gikk hovedveien til Christiania østover Steinskogen, Haslum og Stabæk, mens Ankerveien fra 1790-årene tok av ved Øverland — til Bogstad i Sørkedalen.

Fra Sandvigen gikk enda en farbar vei for lettere kjøring, opp de bratte bakkene til Evju, forbi Dønskie, til Løkje og Bryn.

Disse bygdeveiene, og til dels også hovedveiene, var primitive og for det meste anlagt i senkninger i terrenget, i slynger og kroker i bratthellingene, og som omveier for å unngå myr og fjell.

På den måten ble fjerdingene lange.

Snart tok hjulsporene i den oppbløtte veien opp i akslingene på de tunge malmlassene. I motbakken slo mærra seg «sta» og lot seg denge av kjørekaren — til han ga opp og tippet noe av lasset i grøften. Om vinteren kunne gampen ha snøen til oppunder vommen, mens kjørekaren subbet seg frem på lesiden for ikke å bli tatt av vinden.

Etter disse veiene utfoldet en stor del av livet seg.

Kom så presten, doktoren, futen eller verkseieren farende etter «Kongeveien», måtte kjørekarene pent vike og stå barhodet med hatten i hånden, selv i sterkeste kulde. Men var myndighetene vel forbi og utenfor hørevidde, kunne nok de mest forvorpne prøve seg med bannskap og ville fakter — til hissigheten var gått dem av blodet.

På denne tid av året fyltes vertshusene i og omkring Sandvigen av gjester, der brennevinet gikk på omgang som en slags fattigmanns trøst. Her ble slagsmål på tørre nevet, og ikke sjelden med svepeskaft og spader. Mangen gang var blodige panner og revne klær det eneste disse i bunn og grunn ulykkelige menneskene tok med seg hjem til madamen og alle ungene.

Men så kunne her da også spores rene idyller, og ikke så lite av den romantikk som folk flest hungret etter. Med hesteskyss og ekvipasjer og herskapelige rideknekter i røde trøyer, kramkarer, helgekledde bønder på kirkevei, nette jomfruer og bondepiger, og mer ærverdige bondekoner. Her kom krøtterdrifter helt fra øvre delen av Hallingdal og Hemsedal, foruten utenlandske Norges-venner og kunstnere; som nå denne danske maleren Erik Pauelsen i det herrens år 1788, som fulgte i kronprins Frederiks spor og traverserte Bogstad, Sandvigen og Øvre Bærum og gjennom Krokskogen nådde helt inn til Norderhov og Hønefossen.

Infiltrert i dette nettet av veier klukket elver og bekker sørover og ut i fjorden. Bærumselven sprang ut langt i nord, fra Oretjern ovenfor Stubdal og ned til Mattisvannet og Trehørningen, gjennom Byvannene, Smaavannene og Aurevann —, frem til Aamodt og videre sørover. I Lommedalen kaltes elven for Lomma, fra Bærum Værk til Wøien for Bærumselven, og derfra til Sandvigen for Sandvigselven.

Omkring denne livgivende pulsåren samlet seg — som ellers ved vann, elver og bekker i Bærum — en rekke gårder, plasser og bruk, med dyrkbar innmark og svære skogområder.

Midt i beboelsen, som knutepunkter i veinettet, lå så søsterkirkene Tanum og Haslum på hver sin side av Kolsaas, omtrent like gamle, antagelig fra årene omkring 1100.

Av mer kjente gårdsnavn nevnes Økri som det første sted hvor Bærum Jærnværks smeltehytter skal ha ligget, med tilgang av jernmalm fra grubene på Eineaasen. På Brekke gård var innredet våninger for gesellene. Etter at Jærnværket var lagt under Værtshusdammen ble malmen fra Eineaasen ført ned til Gudmundrud, det senere Gommerud, og derfra til Værket.

I Bærum var det flere gårder med samme navn, Houg ved Tanum, Houg i Lommedalen og Houg i Østre Bærum, gården Braaten nær Langleiken og plassen Braaten ved Grorud i Lommedalen. Dessuten Kirkerud nord for Tanum og Kirkeby i Lommedalen.

Under Kolsaas lå gården med det opprinnelige navn Rud, som igjen forekommer i endelsen av en lang rekke gårdsnavn: Helgerud, Tokerud, Lagerud, Glitterud, Gommerud, Jonsrud og flere.

Av navnelikheten kan en slutte seg til at folk også i gammel tid «tok etter hverandre» eller var i tvil om hvordan navnet skulle skrives, for eksempel ble Bærum Jærnværk stavet på forskjellige måter, Jærnverk, Jernværk osv. Det første fremgår også tydelig av registeret over døpenavn. Var navnet ikke av bibelsk opprinnelse, ble barnet døpt og fikk navn etter både levende og døde, skyldfolk og venner: Engel, Christina, Maria eller Mærja, Berte, Mette og Gunda —, Adam, Josef, Jonas, Bernt og Andreas, navn som senere ble mer sjeldne.

Iallfall figurerte skriverdrengen Andreas i Bærum Værks protokoller fra 1700-tallet med en særskilt konto i nær forbindelse med landeveistrafikken mellom Værket og Sandvigen. Ingen på Værket fikk så mange par sko og halvsålinger som Andreas.
«Extra til Skriverdrengen 16 skilling for at han rak frem med Bud til Skipper Sandoe om Kaffibønder, Genever og Tobak.»

Sandoe var antagelig skipper på en av malmjaktene, og Andreas skulle nå ham før han lettet anker og stakk til sjøs

Andreas var også løpedreng. Ingen var så kjent med hovedvejer og stikkveier som han, fra Sandvigen i sør helt opp til Lommedalen i nord.

Bud om kjøring, vøling ov broer og veier, alt som ikke kunne gis beskjed om på annen måte ble utført av skriverdrengen Andreas. Han var fortrolig med hver fjerdings vei, lyttet til akerriksens skrappskrapp høysommertid og raspet med seg søte villbringebær i veikanten ved Gommerudhamna og Dike —, hvis han da ikke måtte legge strekningene bak seg etter klokka på Værket.

Med skriverdrengen Andreas slutter så livet i datidens Vestre Bærgums Herred —. Eller fortsetter med de århundrer som forlengst har gitt tonene i sangen om de «gode gamle dager» en ny klang og mening.

Det er tviIsomt om der i den del av Vestre Bærgums Herred som lå vest for Kolsaas fantes tydelig oppmerkede grenser mellom de steder som fra gammelt av ble kalt Sandvigen,Jong, Tanum, Bryn og Lommedalen.

Sannsynligvis var grensene der hvor landskapet, skog, dyrket mark og fjell var naturlige merkesteder; eller hvor bebyggelsen og befolkningen av bønder, skogsfolk og Værksfolk utgjorde et like naturlig skille.

Slik må Sandvigen med havneområdet, skipsanløp, sjøfolk, handel, malmtrafikk og vertshus ha vært begrenset til den grunn hvor virksomheten satte sitt stempel på stedet, likesom Bærum Jærnværk ved utvinningen av jernmalm på Eineaasen fra året 1610 fikk sin sydgrense ved Økri og Bryn som da ble tatt i bruk av gesellene.

Herfra og videre nordover var det rimelig å ta naturforholdene med i betraktning. Landskapet mellom Kolsaas og Eineaasen var trangt; som en lomme opp mot Krokskogen. Dalen ble kali Lommedalen og elven i denne del av bygden for Lomma.

Midt i denne «lomma» lå så tidlig som i 1609 en primitiv Jærnhytte, senere utbygget til Bærum Jærnværk, et navn som før nevnt i gamle dokumenter ble stavet forskjellig.

Gjennom årene hadde lommedølene sin skolegang på Værket, og i voksen alder arbeide i støperiet og smia —, og noen i landbruket.

I begynnelsen av 1700-årene var her rundt regnet fire hundre fastboende. Og ved folketellingen i 1801 fire hundre og fem, mer enn tiendelen av befolkningen i Østre og Vestre Bærum tilsammen.

Til sammenlikning var folketallet ved Fossum Værk ett hundre og åtti.

Skal en først snakke om grenser, så var det et merkbart skille mellom de tett befolkede steder og de områder hvor folk holdt til på gårdene.

Interessene var forskjellige.

På Bærum Værk samlet interessen seg først og fremst om jern, og alt som hadde med det å gjøre, om milene og trekullene som ble brukt ved fremstillingen, om de høye herskaper og den glans de omga seg med. Og hva åndslivet angår om Postillen og Johan Arndts Sande Christendom, om bønnen hver «Søn- og Helligdag for Masofns Arbeydere» —, og fra slutten av 1800-årene om andaktene og samværet i « Mønsterskolen ».

Dette var jo noe helt annet enn hva bøndene var vant til.

Fra Bærum Værk til de gamle kirkene på Tanum og Haslum var det en lang og ofte ufarbar vei; det var da også helst ved dåp, konfirmasjon, bryllup og jordeferd at Værksfolket søkte til kirken.

Ingen steder var det så alminnelig at de svake nyfødte ble hjemmedøpt som på Værket. I sin tid var det skoleholderen som foretok den hellige handling og var en selvskreven gudfar for mer en halve befolkningen der.

Denne forholdsvis isolerte tilværelse hadde imidlertid også sine grenser. Helt fra de første år Værket var i drift kom der stadig innflyttere av smeder og formere fra Sverige, Polen og Tyskland, og ved midten av 1800-årene den engelske støperimester Charles Morris.

Det var dyktige og høyt opplyste folk.

Ikke alene betydde denne arbeidskraft nye og mer lønnsomme arbeidsmetoder, men også et overskudd av viten og kultur fra mange deler av verden.

Værksbefolkningen ikke bare godtok dem, men satte på flere måter pris på dem.

Enkelte av innflytterne giftet seg med Værkets døtre.

I flere tilfelle ble stedene de bodde på, oppkalt etter dem, «Chanstua» etter polakken Chan, «Sverige» etter innflytterne derfra, dessuten «Makkedonien» på Økri etter kaptein Markus Seip som bodde der og ble kalt »Makke».

Her foregikk også en utveksling av språkkunnskaper. Og befolkningen fikk kjennskap til mennesker, dyr og natur som ellers var ukjent.

Til denne atmosfære bidro ikke minst Værksherre Peder Anker med sitt musikconservatorium for begavet ungdom, og senere med «Bærumske Jægeres Musikcorps». Dette korpset var utstyrt med egne uniformer og bevæpning. Så selv om ikke de «Bærumske Jægere» satte så dype spor etter seg under kampen med svenskene i årene 1807-1814, så gjorde iallfall Musikcorpset seg gjeldende ved å delta i forskjellige arrangementer i Asker og Bærum, likesom gutter og jenter fra Bærum Værks skole sang en av korallene i «Den evangelisk-christelige Psalmebog» under nationalfesten i Asker kirke 1811.

Grensene for virksomheten på Bærutn Værk var tøyelige. I den Kreftingske periode fra 1664 til 1766 var en rekke storgårder i Vestre Bærum i slektens eie, foruten svære områder av Krokskogen og Nordmarken.

Imidlertid var inntrykket av forvaltningen, at kullmilene og bråtebrenningen etter hvert spiste opp skogen, men at det ble gjort noe for å hindre det. Forstmester J. B. Barth så i 1857 ikke annet på sin reise gjennom Krokskogen enn nakne bergflater, men tegn til skogvekst.

Dette må likevel både baron Harald Wedel Jarlsberg og senere Carl Otto Løvenskiold ha vært oppmerksom på. Mens baronen bremset på hugsten, gikk Løvenskiold, glad som han var i skogen, inn for nyplanting. I årene omkring 1900 opprettet han den første planteskole på Værket. Den lå på plassen Sleiveruds grunn ved den gamle «Mølla» ved Lomma. Her var senger med nyplantninger av gran i spirende vekst —, som gamle Mærja luket og vannet med en tålmodighet uten grenser…

Dette var for menneskealdre siden.

Ikke mange som var med i den siste blomstringstid på Værket lever i dag.
Men ennå duver en gammel skogskjempe i takt med vinden. Engang et frø som ble sådd og modnet, for så å bore røttene dypt ned i torv og muld et steds i de store skoger.

Men også for treet vil levetiden snart være forbi. En ny spire til nytt liv vil innta plassen, Til glede for tidens ungdom som bygger sin skog av levende hjem i Vestre og Østre Bærum. Og til glede for dem som vandrer på de gamle skogsstier, og i sin visdom har øye for både timelige og evige grunnverdier. — Ja, uten grenser!