Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Vi hadde våre metoder

Intervjuobjekt:    
Alf Sundset (1920)

Intervjuer:
Lena Nystrøm

Botngård skole

Utover etterjulsvinteren i 1940 begynte en del som var innrullert som tjenestedyktige å bli innkalt på militærvakt. Alf Sundset gikk landbruksskolen på Skjetlein da det kom ordrer om hvem som skulle på vakttjeneste og hvor de skulle, og da begynte de å føle at det nærmet seg krigstider. Noen ble sendt helt opp til Gratangen i Narvik. Alf ble ikke sendt noen steder, for han var ikke gammel nok enda. Aldersgrensa var 21 år for soldatene.

Tyskerne kommer

Da tyskerne kom, holdt de på med en eksamen på landbruksskolen. Elevene stod i inngangen på skolesalen og ventet på at de skulle inn til eksamen da meldingen kom i radioen om at nå var tyskerne kommet. Da ble det selvfølgelig en dårlig stemning for å prestere noe på eksamen. Det var tusenvis av spørsmål utenom det de skulle gjøre akkurat den dagen. De fikk til eksamenen sin, og skulle få vite mer senere på dagen. Dette var den 9. april 1940, men det tok enda noen dager før tyskerne ble synlige for dem. De som hørte til i dalene opp gjennom Sør-Trøndelag, rømte fra skolen og kom seg hjem. Men de som var fra Fosen og skulle over Trondheimsfjorden, hadde ikke en sjanse til å komme seg hjem, for alle båtene var stanset. De tenkte nesten på å få tak i en robåt og begynne å ro over fjorden på natten, men det ble utsatt fordi det snødde så mye De fikk høre at tyskerne var inne i Trondheimsfjorden og skjøt på noe, men de så bare blinkene i lufta. Der var skip, men de stakk av igjen. Så begynte tyskerne å dra videre oppover til Støren, for de visste at det var sperringer på Lundamo.

Men så var vi nede på veikysset på Nypan og snudde om veiskiltene, slik at når tyskerne kom i full fart og skulle kjøre til Lundamo og Støren, ble de sendt utover Byneset i stedet. Dermed kjørte de rundt Byneset og kom til byen igjen. Men det der heftet dem ikke mer enn en dag, så dagen etter hadde vi dem på landbruksskolen, for der var det mange hus som de så seg behag i. Husene ble okkuperte til hester, soldater, mye materiell og ellers forskjellig annet. Disse husene beholdt tyskerne over sommeren. Vi var seksten elever som ble igjen for å drive gårdsbruket der den sommeren. Framtida hadde vi nå ikke noen sikkerhet om.

Et merkelig arkivsystem

Nå skal jeg fortelle deg litt om våren og sommeren 1941. Da jeg kom hjem fra landbruksskolen, hadde det kommet krav om at hver gård skulle levere en bestemt mengde poteter og helst ha en hveteåker. Det var vanskelig å få kjøpt såkorn, men det ble forsøkt etter beste evne å få i hvete. De sortene av såkorn vi fikk tak i, var ikke tidlige nok for klimaet her ute. Da vi passerte midtsommeren, hadde arbeidskravene til forsyningsnemnda blitt så store at jeg ble engasjert for å hjelpe til med all slags kontorarbeid som hadde blitt liggende. Kontoret var i et forsamlingshus. Det var uferdig, stort og kaldt med enkle vinduer som ikke var tettet med kitt, og med bare en grop-nøkkel i ytterdøra. Men det var ingen som prøvde å gjøre innbrudd der.

Informasjonene, påleggene og truslene i papirform kom daglig, fortere enn vi vant å ordne noe system på arkiveringen, så det ble bare å legge fra seg papirer på bord og benker huset rundt. Hvis det ble spørsmål etter noe, var det bare å begynne å lete i en ende. Etter hvert ble det mer og mer som skulle rasjoneres, og videre utover krigen var nesten alle ting rasjonert. Min oppgave da jeg begynte der, var å skrive ut anvisninger på hva folk skulle få kjøpe av kunstgjødsel neste år. Det var spesielt mangel på fosfor, men kalsium var det bedre med. Derfor ble det mye arbeid med å fa regnet ut den mengden vi mente måtte til. Men da vi hadde fatt til dette, kom det straks melding tilbake om at det ikke fantes på lager i Norge det heller. Så det var mye bortkastet arbeid.

Korn og kontroll

Åkeren ble skåret for hånd med noe som heter skjærra, og kornet ble bundet sammen til nek. Skjærra er et håndredskap, en kroket kniv, som vi brukte for å kutte av kornstråene nede ved roten. Så ble det bundet sammen. Etterpå ble dette tørket ute på åkeren og hatt inn for tresking. Den gangen var det et stasjonært treskverk som stod på låven, og det var selvrensende (kalte vi det). Kornet kom på en plass, halmen på en annen og annet rusk og avfall på en tredje plass. Myndighetene, tyskerne, kontrollerte slik at de skulle vite hvor mye som fantes. Etter at kornet var tresket, ble det renset og hatt i sekker. Så var det en som var pålagt å veie sekkene etter hvert som de ble fulle, og så skulle sekkene bæres på buret.

Hveten som skulle brukes ble egentlig for lite modnet og for fersk, og så var den for lite tørr. Vi måtte tørke den på loflgulvet etterpå, før den kunne males. Den havren vi skulle bruke til havregryn og havremel, ble tørket kunstig på noe vi kalte for tørkehylle ute i uthusene.

Så var det å få malt kornet. Det måtte være anvisning utskrevet fra forsyningsnemnda, om at de hadde lov til å male så og så mange kilo til dyrene og så og så mange kilo til husholdningen, og resten skulle selges. Når de kjørte til møllen, måtte de ha med bevis på hvor mye de hadde på lasset, og så fikk de kvittering der på at det var malt. Så var det hjem med det. Anvisningene på det kornet som ble kjørt til møllene for å bli malt måtte stemme med de anvisningene som vi fikk på det malte kornet. Det var her vi fikk uttrykket tjuvmaling, og det kom av at vi fikk malt mer mel enn det vi hadde på papiret. Men det var ingen som tok sjansen på å kjøre til mølla uten at de hadde papir på at det var lovlig korn de hadde med seg.

Her er en liten historie i den forbindelsen: For at de som eide mølla skulle få betaling for det kornet de malte som ikke var på papiret, måtte de ta ekstra betaling for det som ble malt i tillegg. På Dalebakken var det ei kontordame, og hun hadde et regnskap hvor hun ført inn det lovlig malt kornet, og så hadde hun ei lita notisbok hvor hun førte inn det som kom under tjuvmaling. Den ble det sagt at hun gjemte i buksa si. For ble det inspeksjon, skulle det ikke bli noen straff for nede i buksene hennes hadde ingen inspektør adgang.

Det var bra at det var bygdemøller som kunne male korn til både folk og fe. Her i Bjugn kommune var det mølle i Teksdalen, på Mebostad og Nysæter på Gjølga. På Ørlandet hadde de Dalebakken og flere, men i dag er det bare Dalebakken igjen av disse møllene. Det var sikkert mange andre steder i distriktet man også fikk malt korn under krigen. Havregryn er det vel bare noen møller i landet som maler i dag, så det hadde blitt verre nå hvis samme situasjonen hadde oppstått.

Kontroll og juks

Forsyningsnemnda hadde oppnevnt to menn til å dra rundt og kontrollere at den mengden som var oppgitt av den første kontrolløren, var den mengden som var malt. For han skulle være ansvarlig at det ikke kom bort noe, og der var jeg med mange ganger som etterkontrollør. Da måtte vi samarbeide så vi fikk en rettferdig fordeling mellom produsentene, for en del hadde nå villet gjemt bort alt, og en del torde ikke å gjemme bort noe. Så vi måtte vurdere det slik at vi fikk en mest mulig rettferdig fordeling mellom brukerne. Når de malte kornet, ble det ført regnskap av forsyningsnemda. Det ble nedskrevet det kvantumet de hadde tillatelse til å bruke, og så skulle de ha igjen såkorn. Det var også kontroll på møllene slik at de ikke jukset der. Det var fem inspektører fra Sør – Trøndelag fylke som reiste rundt for å kontrollere at det gikk rett for seg med noteringen. De var ikke NS-folk noen av disse som vi hadde kontakt med gjennom systemet. Vi prøvde å samarbeide slik at det ble mat til dem som ikke var produsenter også.

Variasjon i kosten

Vi delte også ut matkort, og det viktigste var melkortet. Der var det talonger hvor det stod hvor mye mel de kunne kjøpe på en bestemt dato. Dette melet ble i blandet mye, både byggmel og annet. Når vi skulle steke brød av dette melet, ble det et dårlig resultat. Oppå brødet ble det ei hard skorpe som løsnet, inne i midten var det rått, og det ble ei hard skorpe i bunnen også. Så vi spiste dette brødet i tre deler. Vi smurte på brødet innvendig i overskorpen og oppå nederskorpa, og så stekte vi midtpartiet i stekepannen. Den tyskeren som hadde ledelsen her i landet, het Terboven, så dette melet fikk navnet Terbovenmelet og brødet Terbovenbrødet. Men det var heldigvis slik at de som hadde små barn fikk rent mel til barna.

Byggmelsgrøt var hovedkost. Det ble brukt nykokt grøt med kald melk på, og det ble brukt varm melk på kald grøt, så variasjonene var mange, skjønner du. Når de skulle få til best mulig byggmel for å få til hvit grøt, måtte de velge den beste åkeren for hvert året. Og den åkeren som ga det hviteste melet, var den som var brukt til poteter året før. Den ble jevnest og tidligst ferdig. Dette kornet tresket de og tok vare på for seg selv. Hvis de fikk litt rømme og strødde litt sukker oppå den kalde grøten, var det mat som gikk unna. Havremel ble brukt både i suppe, til grøt og flatbrød. Det ble bakt store stabler flatbrød som ble oppbevart på stabburslemmen, for det var der det var tørrest. Dette måtte holde seg spiselig lengst mulig, for ingenting måtte bli ødelagt og kastet.

Gummi

For å få et nytt par støvler så måtte en levere inn et gammelt par. Det var fordi gummiråstoffet måtte importeres fra sydligere land, så det ble mangelvare her i landet under krigen. Det ble innlevert både sykkeldekk og brukte gummifottøy til gummivarefabrikker. Der ble det kokt på nytt og laget nye fottøy. Men problemet var det at når det ble brukt mye gammel gummi, ble det sprøere. Støvlene ville bare brekke nede ved anklene, eller smuldre opp. Det var også slik mangel på sykkeldekk at vi måtte bruke to ødelagte dekk utenpå slangen, men når slangen var så ødelagt at det ikke nyttet å reparere den mer, brukt vi til og med tau utenpå felgene for å lappe dekkene sammen.

Fór og hester

Hver kommune ble pålagt å skaffe en bestemt mengde får, og det måtte forsyningsnemnda fordele etter hvor mye høy og halm hver produsent skulle levere. Når bøndene skulle levere får til tyskerne, ble det organisert felles pressing av høyet eller halmen i nærheten av en dampskipsekspedisjon, og det ble skrevet både vekt og navn på hver balle fra hver leverandør

En del av det jeg snakker om, handler bare om Jøssund, for det var der jeg var best kjent. Der var det slik at tyskerne ville ha hestene to ganger i året, og bøndene ble pålagt å selge hestene sine enten de ville det eller ikke. Disse hestene var tyskerne svært nøye på, og de hadde sin egen dyrlege som godkjente dem. Leien bøndene fikk, ble avgjort etter hvor bra hestene var. Tyskerne prøvde å ta hester fra de som hadde flere enn en, for de som ikke hadde flere, kunne bli opprådd når de skulle gjøre sitt eget arbeid. Gårdene måtte drives, for tyskerne måtte også ha får til hestene sine.

Det begynte også å bli lite får rundt om på gårdene, for det fantes ikke kunstgjødsel, så det var bare naturgjødsel som ble brukt. Det var et krisefår som ble brukt til å spe på næringen i et magert og lite variert får til dyrene. Det var trecellulose, det er papirmasse, og det var porøst og hvitt. Med cellulose i fåret var det ren kullhydratnæring, og det hadde den samme næringseffekten som rent sukker. Det finnes ikke mineraler og ikke proteiner. For å kompensere dette så det ikke skulle bli mangelsykdommer hos dyra, fikk de sildemel i fåret, ellers ble det proteinmangel. Da kunne dyra spise til de ble fete, men beina ble ikke utviklet og de ble da syke.

Ikke lurt å bli syk

Vi var redde for epidemier. Difteri og skarlagensfeber var farligst. Sykesøstrene hørte til under Sanitetsforeningene, og de hadde utstyr slik at de satte sprøyter for dette. Da var det verre hvis noen var så syke at de måtte til byen, for da var det om hvor den nærmeste fiskebåten eller fraktbåten var, så den kunne gå til byen med den syke. Jeg vet om et tilfelle hvor halsbetennelse ble dødsårsak, for han døde på veien til byen p.g.a. at han ikke fikk luft. Halsen ble helt tett. De var ikke kyndige nok til å berge livet hans, de som var med. Det ble sagt at hadde de hatt nok kunnskaper, skulle de ha skåret opp et hull ved luftrøret, nedenfor der det var tett, og da skulle de ha berget livet hans. Det hendte jo at noen fikk blindtarmbetennelse eller sprukket mavesekk, og da måtte de gå til byen med dem. Det tok opp til fem timer. Båtene som var ute og gikk i slike oppdrag, ble kontrollerte. Var det helt sikkert at det var sykdom, og var den smittsom, fikk de gå videre. Tyskerne var livredde smittsomme sykdommer

Rømmegrøt på forsamlingshuset

Radioen var jo innlevert, så vi hadde ikke mulighet til å høre på radioen da den sendingen kom fra England. Men det var noen i nærheten som hadde en radio på luringen, så det spreddes raskt at tyskerne hadde kapitulert. Vi fikk i alle fall vite det i løpet av dagen at tyskerne hadde overgitt seg. Da skulle det feires, og i bygda hos oss ble det samlet inn rømme, og det ble kokt rømmegrøt i forsamlingshuset. De som hadde vært ute i krigen og kom hjem, ble mottatt med samlet mottakelse. Senere på sommeren ble det mottakelse med avduking av en bauta. Det var tre fra Jøssund som kom bort under krigen, og disse kom bort under krigstjeneste.

Da freden kom, var det stor glede å få komme sammen i idrettsarrangement, det var selve friheten, rene festdagene for folket. Det ble arrangert fredsmarsjer alle steder. Folk gikk i store grupper og hadde god tid og pratet med hverandre om alt mulig. Det ble arrangert stevner, og alle deltok med det de var gode for. Kameratskapet og lagsarbeidet blomstret som aldri før.

Intervjuerens konklusjon:

Jeg syns dette har vært et meget lærerikt arbeid, og jeg har fått god innsikt i hvordan forholdene var under den 2. verdenskrig. Slik teknologien har utviklet seg nå i dag, vet vi at vi ikke ville hatt de samme mulighetene til å overleve en krig. Den gangen var de ikke like avhengige av f eks. elektrisitet og maskiner som vi er i dag. Det var oppfinnsomhet som berget mange av dem. En ting er i alle fall sikkert: Vi bør ikke glemme hva våre forfedre gjorde for landet vårt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.