Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Via Dolrosa

Hvem kan løse det psykologiske problem at en så trist og alvorlig begivenhet som en begra velse kan vekke slik interesse hos barn?

Kan det være en uklar gru eller respekt for døden som allerede er vekket i så ungt et sinn?

Eller er det blott en umiddelbar trang til k bivåne en prosesjon?

Eller er det rett og slett det å være øienvidne til noget som er ut over det almindelige i dagens hendelser?

Jeg har alltid studert på dette, uten å finne nogen naturlig forklaring — ja jeg kan i det henseende ikke engang svare for mig selv — ti som barn lot jeg neppe nogen slik anledning gå upåaktet hen.

Jeg har heller ikke kunnet besvare det spørsmål om dette med barn og begravelser var særegent for byens utkanter, eller om det var typisk for kun Langestrand.

Hvis så var, kunde det måskje ha vært en medvirkende årsak at vi her borte i sin tid hadde alt som hørte begravelser til: liktøi og pynt, kistesnekker, vogn, hest og mann, kirkegård, ja til og med guttekor, som — hvis det ønskedes — sang kisten til graven med salmen: «Hvo ved hvor nær mig er min Ende». Ja, vi hadde til og med en maler, som kunde forsyne gravrammen med kors og inskripsjoner.

Men det var ikke alene selve begravelsen som påkalte vår interesse, nei, denne var tilstede allerede ved dødsfallet, og nådde klimaks når vi, den ettermiddag der ble båret blom ster, fikk slippe inn i sørgehuset for å se på den døde, likegyldig hvem denne var, ung eller gammel, kjent eller ukjent. Og tillatelsen ble som oftest beredvillig gitt; man var ved slike anledninger likesom mildere stemt — og mer overbærende.

Når jeg nu i våre dager kan være vidne til en jordeferd — fra begynnelsen til fullbyrdelsen — må jeg uvilkårlig trekke en sammenligning mellem guttedagene og idag: hvilken forskjell! Den ytre form er under stadig utvikling fra det gammeldagse, up to date, — kun den tunge sorg og det bitre savn er uforanderlig.

Jeg synes ennu jeg ser den gamle, pene mannen som lå så stille hen på sitt siste leie.

Det var en søndags eftermiddag at jeg stod i det dunkle værelse. Vinduene var tildekket med de hvite laken, likeså speilet. Klokkens pendel var blitt stanset i sin gang, og symboliserte nu vandringens ende og den store taushet.

Klokkehuset var dekket med en hvit duk. Midt på det hvitskurte og sandstrødde gulv stod kisten med den døde, klædd i sin hvite drakt av tynt, blankt tøi, kaliko het det visst, og med svededuk av samme stoff, alt uthugget i tunger og hullmønster.

På bord og stoler lå de levendes siste hilsener: kranser og buketter av anilinfarvet mose, og kunstferdige blomster av silkepapir. Her lå overflødighethorn av papp og sort fløiel, med zirater og inskripsjoner i sølv og gull, hist lå papphjerter, kantet med mose og evighetsblomster, og med håndskrevet vers og hilsener på den hvite pappflate. Der forekom jo også levende blomster og blad, rose, nellik, zwibel, muskat, en og annen kala, samt myrt og barlind.

Op efter veggen stod det sorte kistelokket, de voksnes kiste var nemlig dengang alltid overstrøket med sort maling og finstøtt stenkull. Barnekistene var hvite.

Den gamle snekker her borte hadde laget over 350 kister, store og små.

Begravelsen foregikk alltid fra sørgehuset, da Langestrand på den tid ikke hadde kapell; og kisten ble båret til graven, eller den ble kjørt på likvognen: en merkelig innretning drapert med sort falmet klæde, og trukket av Olas gamle hest, som var dekket av sort skaberakk fra ørespiss til hov. Man så ikke annet av hesten enn dens store, blanke øine bak kikkhullene. Ola gikk fremme ved hestens hode.

Men helt foran følget — som utelukkende bestod av mannkjønn — gikk selvfølgelig marskalkene.

Jeg erindrer særskilt to gjeve langstrandsborgere som usedvanlig ofte beklædde denne verdighet. Særlig beundret jeg den enes høie flosshatt.

*****

Når jeg av og til vandrer om på den gamle kirkegård, og ser på de sorte kors og de forvitrede stener med de nesten utviskede inskripsjoner, dukker mangt et minne fra barneårne op.

Nogen av de langestrandinger som her sover den lange søvn før opstandelsens morgen, stod mig nær i livet, andre var mine kamerater, – mange var mine kjenninger.

Men mange tuer er ikke mer å finne —.

Ingen kan vise hvor de lå —. Gress og ville blomster vifter i sommeren bris over dødens høst.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *