Vinterrype

Internt referansenummer: 18.11.2014 – BOK
Kilde:
Småstubber fra storskog og fjell
Helge Søraa
Illustrert av Stein A. Kirkaune
P. F. STEENSBALLE FORLAG
Utgitt i 1987
ISBN 82-7004-277-3
Trykt i Bjarne H. Reeskaugs Offsettrykkeri

 

Vinterrype

 

Det er bratt opp fjellsida og pulken holder igjen kraftig. Lasset er tungt og hvert glipptak kjennes i hele kroppen. Kanskje det ville vært lurt å skifte til truger likevel, men nå er vi snart oppe, og innover fjellet går det fortere med ski på beina.

Vi er tre mann på vinterferietur, skal ligge her noen dager og jakte ryper. På pulklasset har vi lavoen — sameteltet — samt reinskinn og soveposer og en skikkelig beholdning av proviant og feltutstyr. Ei hagle er også med i pakningen, men ellers er vi utstyrt med salongrifler, som det er mer krevende og morsomt å jakte med på vinterstid, og som er fullt tilstrekkelig for ryper på vanlige hold oppover mot 75 meter.

Etter noen timers slit er vi framme i den vesle skogdalen hvor vi skal bo. Tidligere i høst var to av oss her inne og hogg staurer til teltet. En liten stabel tørrved ble også gjemt vekk under en liten heller. Ingen har vært her og forsynt seg av veden, så alt ligger til rette for å berge seg bra her.

Det blir en hel jobb å måke plass til teltet, men av erfaring vet vi at det lønner seg dårlig å fuske med dette arbeidet. Ned til bakken må vi, ellers vil teltet fungere dårlig når varmen blir tent. Da teltet er reist og varmen i full gang, er også skumringen over oss. Den korte vinterdagen er gått med til transport og leirslagning. Men så kan vi virkelig ta det med ro, det er 17-18 timer til vi får lys nok til å jakte neste dag.

Matlagingen foregår i ro og mak, og vi nyter varmen i teltet, der vi ligger på reinskinnene oppe på barsenga i forholdsvis lett antrekk. Temperaturen ute er 14°C viser den medbragte måleren, mens det her inne er god «stuevarme». Litt strevsomt er det å få med dette store teltet til fjells, men det har vist seg før at en har det bedre i dette enn i en gammel gisten hytte som er gjennomvarm først etter flere dager, kanskje ikke før den dagen vi skal forlate den igjen. Teltet derimot er varmt og godt med det samme en har fått skikkelig fyr på bålet.

Etter en trivelig kveld rundt varmen er samtlige en tur ute og sjekker været. Stjernehimmelen er klar, og langt over fjellet kan vi skimte en antydning av nordlys. Det er helt stille ute, bare noen frostknekk kan høres, enten de nå kommer fra trelegger eller fra isen over noen bekk. Hutrende av kulde smetter vi inn igjen og legger noen solide nattkubber på varmen. Litt etter sover alle mann den rettferdiges søvn etter en dag som har vært helsebringende slitsom. Jeg våkner da det lir så vidt utpå morgensida av at en av de andre legger på nye kubber på varmen. Han har litt for dårlig sovepose, og når varmen dør ut, blir det fort samme temperatur inne som ute.

Neste gang jeg våkner er klokka sju, og det er på tide å stå opp. Alle mann tørner ut, varmen blir matet og kaffekjelen hengt over. Vi har god tid. Det er ennå 2-3 timer til det blir mulig å lete etter rypene, men det er godt å ha god tid, Det skal etes for en hel dag, for under slike forhold som nå tar vi ikke med kokeredskap på jaktturen. Dagen er kort, og vi jakter hele tiden mens det er lyst, så får en heller ete så lenge en vil mens det er mørkt.

Så snart det er lyst nok er vi på farten. Blir enige om å samles i teltet i god tid før det blir mørkt, av sikkerhetsmessige grunner. Så er hver mann overlatt til seg selv for resten av dagen. Føret er fint, skiene synker bare et par tommer, og glien er ganske god tross kulda. Øynene vandrer uavbrutt og merker seg spor og beiting i småkjerrene oppover, men ingen fugl er å se i dag.

Etter hvert trekker jeg høyere opp i terrenget, og etter et par timer sitter jeg på høyeste fjellkammen og ser i kikkerten. Langt borte kan jeg øyne en av kameratene. Han går rolig langs fjellsida med rifla ferdig i neven. Her oppe er det så snaublåst at det ikke går an å bruke skiene, så jeg setter dem fra meg innved en stor stein. På veien rundt fjelltoppen vil jeg komme hit igjen. Nå går jeg nesten lydløst, men må se meg nøye for. Det er ikke langt mellom issvullene og et uhell kan lett skje om en ikke er forsiktig.

På nordsida av toppen kommer jeg inn på et bredt spor etter en reinflokk. De har sikkert gått der dagen før, for den oppsparkede moserabben er ikke tilføyket ennå. Svarte moseflak er spredt omkring, og massevis av svarte «pastiller» ligger utover.

Plutselig er rypeflokken der! De sitter inne på en oppsparket rabbe, slik de ofte gjør når reinen har sparket bort snøen. Som en refleks av synet av rypene ligger jeg i dekning bak en stein allerede før bildet har rukket å feste seg ordentlig på netthinnen. Rypene sitter fortsatt som små snøballer mot den mørke bakgrunnen. Uten den hvite overtrekksdrakten ville jeg sikkert ikke ha kommet på skuddhold, men nå aner de ingenting foreløpig. Siktekornet på rifla leter seg fram til den fuglen som sitter lengst til høyre. Jeg trekker pusten dypt et par ganger, holder så inne et øyeblikk og lar skuddet gå. Rypa faller sammen uten en bevegelse, men de andre har øyeblikkelig forandret utseende fra snøball til å bli høyst levende hønsefugler med lange halser og vare øyne. Tiden er inne til å ta det med ro, og jeg venter litt mens fuglene roer seg, før jeg sakte lader om og tar sikte på en ny fugl. Flokken er urolig ennå og tripper litt omkring, men et øyeblikk er rypa jeg sikter på helt rolig, og faller sammen i skuddet. Den ene vingen slår noen slag og så er den stille, mens resten av flokken tar av i en baskende klump og suser utover fjellsida. Jeg går fram og henter fuglene som ligger der og setter meg på en stein og beundrer dem. De er så rene i fargen, bare den svarte stripa mellom øye og nebb bryter med det helhvite.

Turen rundt fjelltoppen gir ingen flere sjanser, og tilbake ved skiene igjen tar jeg fram kikkerten. Etter en stunds leting bortover fjellet får jeg se en av kameratene som glir sammenhuket framover på skiene. Plutselig ligger han så lang han er, og et øyeblikk etter letter en liten flokk ryper foran ham. Avstanden er for stor til at jeg kan høre smellen fra den lille rifla, men han går fram og tar opp en fugl.

En stund etter er jeg nede på den samme brinken, og vi går til møtes. Han har et fornøyd glis i fjeset da han viser fram tre ryper og forteller at han har hatt tre forskjellige situasjoner i løpet av dagen. Vi er begge fornøyde med jakten, for «en rype om vinteren er verdt like mye som ti om høsten», så vi har hatt en virkelig god dag.

Turen nedover til teltet går fort på det fine føret. Vi glir nesten helt ned uten å behøve å bruke stavene. Fra røykåpningen i teltet bobler røyken fram, for den tredje av oss er allerede tilbake og i sving med kaffekjelen. Han er i halvdårlig humør, har vært uheldig og fått snø i geværløpet. Dette frøs øyeblikkelig til is da han prøvde å blåse det ut. Eneste utveien var å dra tilbake til teltet for å tine geværet. Men han hadde fått en rype før uhellet, så dagen var reddet likevel på et vis.

Etter et solid måltid er vi alle døsige, og det blir en liten ettermiddagsdupp før vi er nødt til å ta en liten vedsjau. Ei tørrfuru blir kappet opp sammen med et par råbjørker som er fine å «blande atti» til nattvarmen.

Da kveldskaffen er drukket, er vi igjen ute en tur og ser på stjernehimmelen. Nå drar nordlyset seg i brede sveip og buktinger tvers over himmelhvelvingen, og en svak knitring kan høres i den blankstille vinterkulden. En av karene, som forresten er litt av et naturmenneske sier bestemt:

— I morgen blir det ingen jakt. Nordlyset varsler vind når det er så sterkt som i kveld. Det skal vise seg at han får rett. Utpå morgensida våkner vi alle og hører fjellets mektige røst — det burer som et stort og sint dyr. Snøen står som en foss forbi røykåpningen, og et fint lag av fokksnø legger seg på alt inne i teltet. To mann må ut med en gang og sette opp stormhetta for åpningen mens tredjemann får liv i varmen. I løpet av kort tid er trivselen i teltet i orden igjen. Røyken drar jevnt ut bak duken i vindskjermen, og selve teltduken er sikret med snø langs sidene så den blafrer ikke engang. Stormen øker etter hvert, men vi har det lunt og fint her inne i det førsteklasses husværet. Vi har mang en gang frosset i trekkfulle seterstuer, men her i teltet er det fint bare vi har noe å legge på grua.

Dagen går med kaffedrikking og en og annen «lensmannssøvn». Det er siste dagen vi skal være her, og vi kunne godt ha revet teltet og satt kursen hjemover. Det er ikke lengre ned til skogen enn at vi godt skulle greid den turen. Men det er trivelig her i teltet, og vi har mye god mat med oss, så vi lager heller til en liten fest og bestemmer oss for å bli i ro til neste dag. En reinrygg blir pakket fram og delt og puttet i gryta. En av karene har med en liten konjakk «til medisinsk bruk», og den smaker godt nå. Dagen går mens vi pusler i teltet. Vinden kommer i tunge kast, og snøen fosser om «huset» vårt, men den solide duken slipper ikke inn noe av uværet utenfor. Pulk, ski og spade er forlengst surret fast til en trelegg, ved er båret inn og inngangen forsvarlig stengt. Bare luftinntaket nede ved innerste veggen må renses en gang iblant for at røyken skal trekke ut. Ellers er tilværelsen behagelig på reinskinnet, med kaffen innen god rekkevidde, og en liten varmende slurk konjakk innimellom.

Mot kveldingen hører vi plutselig motordur og kikker ut. En snøscooter haster forbi knappe hundre meter fra oss uten at føreren ser det nedføkne teltet inne i skogholtet. Det er nok en reingjeter på tur hjem. De er ikke så nøye på været de karene, men tar seg trygt fram om sikten er borte i snødrevet. Stemningen blir litt trykket en stund, ingen av oss liker dette moderne kjøretøyet som er med på å ta bort noe av trivselen i fjellet. Vi kan selvfølgelig tolerere det så lenge det brukes i utøvelse av reindriften. Det er disse andre, som driver bare med «gapkjøring» som irriterer. Men litt etter smeller en av karene til med en jakthistorie, og scooteren glemmes. Når det gjelder å overgå hverandre med gode historier er jegere berømte, så resten av kvelden blir viet fortellerkunsten.