Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Vittus Vauer

Vauer heter noen smågårder som ligger vestligst på Hvalerøyene, like ute i havkjeften. Ødslig og stormfullt kan det være om vinteren, men ved sommerstider ligger Vauerkilen blå og fin for øyet.

Der ute i havskjærene bodde det engang for mange Herrens år siden en mann som hette Vittus. Etter hva gammelt folk visste å berette, skulle han ha vært litt av en stygging og hatt pakt med Fanden sjøl. Dette får nå være som det vil, men sikkert er det at Vauerkallen nok kunne atskillig mer enn sitt kristelige Fader Vår. Egentlig var han vel fisker og bonde som andre skikkelige folk, men levde visst like mye av å plyndre vrak som drev i land. Så snart han fikk høre om stranding, var han på pletten, og i de mørke høstnettene red han frem og tilbake på høsten sin og blusset med en lykt på landet innenfor de lumske Vauerbrottene. På den måten fikk han lokket mangen en seiler i fortapelsen. De utmattede og ofte halvdøde sjøfolk som møysommelig kom seg opp på land, slo han ihjel, og hodeskallene gjemte han i en ur bortenfor. — — En gammel los fant en gang et eldgammelt benrangel liggende midt oppe i en røs med kampesten og nypekratt da han var i land på Allholmene.

Forresten var Vittus borte i noe av hvert. En gang fisket han opp en sjøkallunge som hadde bitt seg på kroken, og denne skapningen hadde han hjemme hos seg i lange tider. Kosten var Vittus nøye med. Mest levde han av uskummet fiskesuppe og håbrandhuer. Den-slags hadde han alltid liggende en hel mengde av under senga. —

På Vesterøya er det en bukt som kalles Stolen, og der inne ligger den vesle Høyholmen. På holmen lå det begravd et russisk skipsmannskap som engang for lenge, lenge siden var omkommet i brottene utenfor. Om kveldene kunne en se det brenne lys der ute på gravtuftene, men kom en nærmere, sluknet det straks.

En dag falt det seg slik at Vittus var på Høyholmen for å slå gress til kuene. Da støtte han med ett bort i en gravtuft med sigden og skrek i sinne: «Stå opp, forbannede russerpakk, og hjelp meg å slå!» Og det kan vel saktens være at han ble hjulpet, men hva som egentlig hendte, er det ingen lenger som vet. Bare det forteller sagnet, at etter den dagen var det at Vittus Vauer ble ulik andre og tok til å plyndre vrak.

Senere slumpet det engang til at han ikke fikk eka på vannet igjen etter å ha dratt den opp på holmen. Da ropte han bare: «Du døde mann, kom og hjelp meg,» og dermed skar eka ut i en fart.

Like bortenfor Vauer lå Smørberget. Der inne holdt bergmannen til. En dag bar det slik til at han skulle føre en hel bøling med svære og fete krøtter inn i fjellet, men det gikk nå. ikke så liketil med det, far det endte med at Vittus fikk fatt i hvert eneste naut og satte dem på sitt eget fjøs.

Etter at Vittus var død, var det mange som mente det hjalp å påkalle navnet hans i vanskelige saker. Det fortelles om en fisker borte fra Vauer at han engang var på Søster og vraket. Mens han holdt på med det, falt vannet, og snart ble eka liggende sånn til at det var uråd å få den ut igjen. Da ropte fiskeren: «Så. hjelp meg da, Vittus eller Fanden!» Ikke før var det sagt, så begynte det å suse og bruse i været så han mistet både munn og mæle og ikke kom seg til å si et ord på lang tid. Men hjem kom han, og det litt fortere enn svint.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *