Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

Vognmennene

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0028

Vognmann Moen fra Ørenberget. Fotograf ukjent.

VOGNMENNENE spilte en betydelig rolle i det gamle bybillede. Ikke således at de var en brautende stand, som satte byen på ende. Tvertimot var de den mest stillferdige stand som fantes. Om de av og til tok seg en støyt en enkelt av dem – som stand betraktet var de den mest edruelige av alle stender. Tok de er støyt, gikk det meget pent for seg. Hesten fant jo hjem, og kona eller voksne barn tok alt i stillhet. Ingen måtte merke noe. Han hadde så og si en offentlig stilling, idet han var under politimesteren.

Overbetjent BOLSTAD var deres nærmeste overordnede. Han var «inte å skøye med», sa gamle Ellef Poulsen i Strømsgaten. Vi hadde vel omkring 35 nummer på torvene i den tid. Riktignok var det noen som bare kjørte lørdagsaftene og søndagene. I uken drev de med arbeidskjøring. Men det var en del som utelukkende stod på Torvet. På Strømsø Torv måtte det være noen bestandig av hensyn til togene. Og på Bragernes av hensyn til brann og utrykning fra politiet.

Når jeg tenker på de faste på Torget, står flere av disse vognmannstypene for meg. En som ikke befattet seg med annet enn kjøring, var RENKE. Han bodde i Schwenckegaten like ovenfor Frydsjuhall. Han hadde bestandig slike fine hester og flotte kjøredoninger både for vinter- og sommerbruk. Renke hadde mange kunder blandt «de fine». Således husker jeg at boktrykker Ole Steen ba meg en søndagsmorgen stikke opp til Renke og be han komme ned og kjøre for ham. «Si vi skal til Gjellebæk, så han får innrette seg for dagen.» Da jeg kom der opp, var porten låst, men jeg hørte det var «folk i går’n», idet mor Renke skrek: «Jeg trur du er gær’n mann», samtidig som jeg hørte svepa gikk. Under gangporten var det nokså stor åpning, og jeg krabbet inn. Da mor Renke får se mig komme den vei, flyr hun inn. Renke kommer vasst mot mig. «Å ska du?» Jeg ramset opp mitt ærende. «Kunne du inte vente til vi fikk låkt opp for dig.» Jeg forklarte at jeg hadde rista i porten; men – – «Åfferno men» kom det vasst. Jeg ble ganske redd. Han kunne vel ikke jule opp meg. «De hørte inte jo.» Han slenger svepen opp på trilla. ”Si jeg skal komme om en halv time”

Mor Renke hadde vært sangerinde. Av disse «med tallerken». Så hun tok seg av og til en støyt. Dette likte ikke gemalen. Og så måtte svepa frem.

Så var det gamle Olsen i Buchsgaten, «Amerikaneren». Han var ungkar, men hadde er gammel husholderske. Hver dag klokken åtte kjørte han på Torvet. Men ikke om søndagene. Han var metodist og ville ikke ha noe søndagsarbeide. En dag kom han kjørende. Det var en annen mann som satt på bukken. Olsen satt blek som et lik bak i trillen, og Husholdersken støttet ham. Olsen, min gode venn, var dødssyk. Han hadde i mer enn 40 år reist rundt i Statene og tent gode penger. Han var en barnevenn og hadde bestandig «noe godt». Når vi smågutter hjalp ham med å pusse vognen eller sæle, vanket det bestandig ekstra. Han fortalte om Amerika. De store byene og prærien med kornakere så langt en kunne se. Vi smågutter fikk naturligvs «Amerikafeber». Når jeg kom hjem og fortalte om Amerikas herligheter, fikk jeg er kalddusj av mor. Det endte gjerne med «at de man ikke kan bruke her, drar Amerika». Jeg var enig med mor i meget, men angående Amerika ble vi aldri enige. Jeg trodde på Olsens fortellinger. Han var jo bitt en rik mann i Amerika.

Noen dager etter at Olsen hadde blitt kjørt på sykehuset, døde han.

Men det var noen som kjørte bare når «hyra var størst». Således var det at en av de gamle vognmennene sa til mig på fest en gang. Han hadde fått en par toddyer, og «noen hest hadde han ikke å passe» den aftenen. «At væra vognmann er to ting det, Steenberg. Kjører du skikkelige folk, blir du fattigere for hver dag. Men kjører du slusken, blir du rik. Se på han H.H. åssen han blomstrer i skatteligninga. Det er neigu inte på å kjøre folk til kjærka han får disse nullane. Nei, da må det jenter og fyll til da!»

Det var nok noe i det han sa, men fullt så galt var det vel ikke. Den gamle vognmannetrafikk fikk dødsstøtet den gang bilene kom. Noen av dem kjøpte bil og begynte og drive med drosjer, men de fleste fikk det ikke til. De var for gamle i hesteveien.

Vi har bare minner tilbake om en rolig tid, da man kunne «gå i gata» uten å bli skamfert eller miste livet.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0030

Vognmennene på Strøtvet. Fotograf ukjent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *