Steinvikholmen med menn i dress.
Steinvikholmen med arbeidere.
Bildet er muligens tatt 3. juli 1895.
Fotograf: Erik Olsen.
Bildet er fra utgravingen av Stenviksholm slott i Åsenfjorden (Trondheimsfjorden), Stjørdal. Borgen ble utgravd med bidrag fra Staten og Trondhjems Brændevinssamlag i årene 1893-1900. Steinvikholm slott er en slottsfestning på Skatval i Stjørdal kommune i Trøndelag. Steinvikholm ligger i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Slottet ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson i Nidaros. På den tiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder.
I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet. Slottet er formet som en irregulær, nesten kvadratisk, firkant med tårn i to av de motstående hjørnene i nordlig og østlig retning.
Byggingen ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532, altså etter om lag syv år, på rekordtid etter datidens målestokk. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532–1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len. I 1546 ble slottet rammet av en brann, og det ble foretatt endel ombygginger. Under den nordiske syvårskrigen ble Steinvikholm beleiret og etter hvert oppgitt uten kamp. Lensherren hadde Steinvikholm som representasjonsbolig frem til 1575, da aktiviteten på slottet tilsynelatende opphørte for godt.
Slottet opplevde et betydelig forfall etter 1575, og både bygdefolket og byggherrer utenbygds benyttet det som et steinbrudd fra 1661. Historien om erkebiskopens byggverk ble etter hvert glemt, og de fleste forbireisende geografer og historikere fant ruinen uinteressant. I 1849 ble det imidlertid foretatt mindre arkeologiske utgravninger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottsruinen og påbegynte en svært omfattende utgravning og rekonstruering frem mot år 1900. Derfor er slottsruinen, slik det fremstår i dag, i all hovedsak en rekonstruksjon fra årene 1893–1900. Det opprinnelige byggverket raget om lag tre ganger høyere enn denne. Fortidsminneforeningen i Trøndelag står som eier av ruinen.
Regler for bruk
Foto: Erik Olsen/NTNU UB
Lisens: CC BY-SA 4.0
ID: O-I-3460_01

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *